Det er en stillhet, som gjør meg menneskelig glad. Det er en renhet, som gjør meg sterk og tilstrekkelig. En provoserende tale, som gir meg en forvirrende uro. En stemme i bakhodet, og en motstand i kroppen. Jeg lever i mitt kortvarig liv, men jeg burde ha vært død. En klagesang til de ufrelste, og en berørende melodi for sjelen. Det finnes illustrerende farger, som utstråler en fargerik herlighet, og livskraft i en unik skjønnhet, og farger som maler livet grått og ondt. Jeg føler meg bedre, og sterk i min ånd, og i min kropp.
Drikk litt vin, og rent vann på grunn av misnøye og sykdom, som gjør mennesker motløse og svake. En sterk personlighet, og et hjerte for livet og politikk. Det er mye som skjer i en virkelighet, som gjør høsten litt annerledes. Det er ikke kjekt å komme hjem uten å kommentere eller hilse. Det er litt tåkete og nifst å være ute i en håpløs verden, som er i en risikofase med ondskap og torturerende plager, som ødelegger et sjelsliv.
Jeg lever i et ondt system. Jeg får lite ro i meg selv. Jeg tørker ofte vekk tårer fra ansiktet, og føler meg likevel urettferdig behandlet på en kontrollerende måte i motvinden. Folket rundt meg er så stille, deppa og nervøse. Det er liksom en forstyrrende kulde, som fryser vekk en godhet, som en gang smakte søtt som honning. En mørk atmosfære i en kald formørkelse, som blåser vekk en stor livsglede, som en gang smakte søtt som druesaft.
Jeg lurer på mange ting.
Jeg tenker på mange ting.
Mitt hjerte banker videre.
En lengsel etter en omfavnelse på en lysere del av framtiden. En tåre for smerten i magen, og to rennende tårer for livets motgang. Det er kanskje litt uklart og uhørt, men vi er som forskjellige brikker for hverandre og mot hverandre.
Hva er det jeg hører for noe?
Hva er det som skjer på innsiden?
Jeg er snart død.
Det gjør vondt i kroppen.
Det er en urovekkende strid/konflikt på innsiden.
En følsom spenning.
I onde tanker.
Stillhet.
Jeg er snart død.
Jeg prøver å ta meg godt sammen. Det er en stillhet som gir meg en menneskelig glede. Det er en kjærlighet, som er ekte og brennende. En stemme i bakhodet, og en motstand i kroppen. Jeg står på egne bein i en viktig livsreise. Jeg lever for å overleve i livet. Det er bare et liv, som mitt hjerte banker i. Et liv, som er et mirakel i seg selv.
Jeg vet ikke helt hvem som er imot meg, og hvem som er gruppevis, eller skarevis med meg. Jeg kjenner en forstyrrende plage, som legger ned livsmotet i et sjakkbrett. Jeg tenker på livets lengde, som er kort og begrenset. Det er jo mye som skjer i verden, som vekker opp en liten dråpe av interesse. Jeg er en utfordring for mange, men jeg er også en velsignelse til mange. For klokken tikker sakte videre, mens jeg prøver igjen og igjen å gripe godt tak i pusten.
En følsom spenning på innsiden.
En plage, og frykt på innsiden
Det gjør vondt i kroppen.
Men mitt hjerte banker videre.
Mitt hjerte banker.
Mitt hjerte banker.
Mitt hjerte banker.
Les mitt forrige innlegg her: Jeg skriver til deg. Les mitt innlegg om mareritt her: Mareritt. Les mitt innlegg om “gode og onde dager” her: I gode og onde dager. Les mitt innlegg om et behov for skrive arbeid/yrke her: Et personlig behov (skrive arbeid).
Meld dere på min Facebook gruppe: Norske bloggere (Mestro06) også her:
https://facebook.com/groups/537725241965173/
