Det er trist. Et indre sår som er en smittsom plage. En sorg som river ned livsmotet. Det er kaldt ute, og hjertet banker og banker inn hvert hjerteslag for sinne, uro og misnøye. Det er vanskelig å falle til ro. Det gjør vondt å drikke vann, mens tanker gir meg tårer og trøst. Jeg har hørt noe, som jeg slett ikke vil høre. Jeg har kjent på lidelser, som har gitt meg kalde skuldrer. Jeg ønsker å dele min kjærlighet med noen. Jeg ønsker å si noe godt til en person som er glad i meg. Disse dager har gjort meg motløs i kroppen.
Har jeg gitt en tydelig beskjed? Det er ikke så viktig for meg. Jeg kjenner ofte en trang og lengsel etter å nynne, eller synge gode sanger som gir legedom i sjelen.
Det er vanskelig å bare nyte dager som jeg slett ikke har behag i. Det er onde dager, som jeg slett ikke har behag i. Jeg forstår hva dette er for noe i et stort og grått bilde. Jeg forstår hva ord er for noe, som kan beskrive mine følelser i dager som mangler sol og glede.
Det er mine ord som folk ikke vil høre på. Det er mine følelser, som folk ikke vil forstå. Det er mine lidelser, som folk nekter å kjenne på.
Jeg vet ikke hva de tenker om meg.
Jeg vet ikke hvem de egentlig er.
Jeg vet ikke om jeg er glad i dem.
Det er trist.
Det er ikke så viktig for meg å leve slik. Det får meg til å tørke vekk tårer, som er ekte tårer. Jeg er ikke helt ferdig med meg selv. Jeg vet hvem jeg er i dager som mangler sol og glede.
Jeg har sagt at de bør gi meg fred.
Jeg har sagt at de er falske venner.
Jeg vet ikke om jeg er glad i dem.
Det er trist.
Jeg forstår hva ord er for noe, som beskriver mine følelser i dager som mangler sol og glede. Jeg snakker om dager, som gir meg ekte tårer.
Ekte tårer.
Ekte tårer.
Ekte tårer.
Les mer om hva som er meningen med livet her i linken: Hva er meningen med livet?
Les mitt forrige innlegg her i linken: Jeg er et menneske
Les mer om et svar på tungen del 1 her i linken: Et svar på tungen
