Blogg

Da var jeg endelig våken igjen uten ryggsmerter. Det har vært en spennende periode med blogging, og kontakt med lesere i en åpen blogg samtale. Jeg har forresten vært litt friskere ved å bruke en god tid med litt fotografering her og der i mitt hjemsted. Jeg tenkte liksom på et blogg innlegg, som skal være attraktiv og levende. Da er det greit å lime inn litt bilder her og der, for å gjøre bloggen mer levende og akseptert.

 

Jeg har vært inne i dette blogg universet, og blogg samfunnet i knapt en måned. Det er jo egentlig min andre gang jeg melder meg inn i systemet, som blogger i en ny plattform. Jeg var jo en lunken blogger i 2016-2018 før jeg bestemte meg for å slappe av, og være fraværende fra blogg i 6 år. Jeg kom endelig tilbake for en måned siden, for å heller skjerpe inn blogg skriving i en daglig plikt, eller hverdagen.

 

Jeg har også tenkt mye på inntjening av penger for blogging. Jeg har lagt ut i snitt et innlegg på bloggen min hver dag, og har lagt merke til en stor leser trafikk for bloggen.

Jeg lurte på om noen av dere kunne gi meg et par veiledning og tips, om hvordan man kan følge enkle rutine steg, og retningslinjer i samarbeid med gode partnere, for å kunne starte å tjene penger på blogg? Gjerne skriv inn litt om et par ideer i kommentar feltet nederst på innlegget.

Det trenger ikke å være et voldsomt oppsett og styr fra Megapic, som er annonsering lenker, klikk lenker, ditt og datt, for pynt og rosa bloggere.

For jeg er ikke en rosablogger.

Jeg tenkte liksom på en komfortabel metode, som inneholder enkle frimodige steg i samsvar med et gyldig regelverk og retningslinjer, som kan gi meg en mulighet for inntjening av penger på bloggen min.

Jeg blogger jo hver dag, og vil helst ikke leve som fulltids blogger helt gratis. Del noe kreative tanker i kommentarfeltet.

 

Jeg er jo egentlig veldig fornøyd med blogging sånn sett. Jeg har stått på med motiverende styrker, og en brennende ild i mitt hjerte. Jeg gleder meg også i fortsettelsen med blogging, og håper selvfølgelig på en lysere framtid med blogging.

 

Jeg vil bare si med et åpent hjerte at jeg er veldig takknemlig, og glad i alle mine lesere. 

 

Ha en fin dag videre❤️

 

Blogg.

Ord fra hjertet

Et vanskelig spørsmål om håp. Noen skriver ned vanskelige ord i regnværet. Sorgen er tung å bære, men kjærligheten eksisterer. En melodi høres veldig guddommelig, mystisk og kjent ut. En melodi fra havet, som skinner fram med rennende og plaskende toner/havlyd gjennom hav bølger. Det er ikke vanskelig å leve med en fred, som er dyp nok til å verne forstanden. Minutt for minutt i tikkende klokke slag, mens noen fortsetter å skrive ned levende ord i regnværet.

 

Jeg er ikke ensom i skygger av livet. Det er vanskelig å forstå hvorfor livet er så mystisk. Jeg smaker på en kjærlig trøst, som river frykten ut av meg.

Mitt hjerte banker rolig av spenning, og pennen rister på bordet, og glir ned til notatboken. Det er et spørsmål om håp, men Guds store nåde dekker over dagen.

 

Det gjør vondt å smake på noe som gir meg smerter i magen. Det er også rivende tanker, som gir meg smerter i magen. Jeg fryser noen ganger, og venter på forskjellige svar i stillheten. Det er en tørst (åndelig tørst), som kan aldri slukkes. 

 

Det er ikke noe nytt å fortelle i en verden, som skriver ned håpløshet og tomhet i hjertet. Det er urettferdig å leve slik i en mørk dal.

Livet er mystisk. Det er en sorg som lærer meg å omfavne. Det er en glede, som gir meg styrke. Jeg vil ikke for alltid lære å hate, men jeg vil lære mer om en kjærlighet som aldri svikter. 

 

Jeg har venner, som har sviktet meg. 

 

Men jeg kjenner en Guddommelig kjærlighet som aldri svikter. 

 

Det er lett å begynne med hat, men det er vanskelig å tilgi. 

 

Ord fra hjertet. 

 

Ikke gi opp

En drøm om framtiden. En opplevelse av noe spennende. Et hjerte som brenner på grunn av et stort håp, som er innpodet urokkelig fast i hjertet. En streng beskjed til en mistenksom fiende, men en lysere dag for meg. Jeg er glad og takknemlig for livets gode overraskelser. Det er som å legge merke til nye sider av unike fargerike bilder. Et nytt innhold i et nytt kapittel.

 

Jeg sier det klart og tydelig at jeg er ikke trøtt. Jeg stod tidlig opp for å ikke miste motet. Jeg spiste opp frokosten veldig fort. Jeg ville slett ikke kjenne på en dråpe av tvil.

Det er ikke skremmende å få være seg selv i en ny dag, som gir en ny fylde av muligheter, glede og utfordringer i et nytt steg videre i historien. Det er et kraftig løfte, som smelter vekk sorgen. Jeg er egentlig ikke helt ensom. Det er alltid noen som hjelper meg med å gå videre i livets reise. 

 

Jeg er ikke ferdig. Jeg har fiender. De spionerer og undervurderer inspirerende taler, uttalelser og gaver helt feil. De er ikke modne mennesker og ønsker ikke noe annet enn vold og bedrageri. Mange av dem har nesten begravet noen av mine nærmeste ned til jordens nedre deler. 

Noen av dem er homser, og det gjør vondt. 

Jeg er ikke redd for å være meg selv i gode dager og i onde dager. Det er forstyrrelser, som inneholder lenker av redsler. Mine fiender er ikke mine ekte venner. De er som demoner, som plutselig dukker opp i livet når alt går oppover. 

 

Jeg sier at jeg er ikke trøtt. Jeg stod opp tidlig idag for å ikke miste motet. Jeg er ikke redd for noe motstand. Jeg har spist opp frokosten min, og venter på å skrive videre i historien, som handler om mine prosesser i livet. 

Ikke misforstå meg. 

 

Ikke gi opp. 

 

Jeg er ikke imot noen, som forstår meg. Jeg er en trivelig kar, som elsker å se positive forandringer i menneskers liv.

 

Det er noen som er imot meg, men Gud tar seg av dem. Det er mange feller av forskjellige størrelser i livsfelter. Det er alltid noen, som vil spytte på det som jeg står for, og ødelegge mitt mesterverk. 

 

Ikke spytt på meg. 

 

Lev livet. 

 

Ikke hat meg. 

 

Ikke gi opp.  

Les mitt forrige innlegg her: Selvmordsforsøk. Les mitt innlegg om et fryst vennskap her i linken: Vennskapet er fryst. Les mer om å ikke stå alene her: Ikke stå alene.

 

Selvmordsforsøk

Jeg var nær døden. Ingen ville høre på meg. Jeg gikk ofte forbi kirkegården, for å se på  mange av de dødes graver, og jeg frøs meg ihjel. Jeg hørte meg selv rope om hjelp på innsiden, men det var ikke nok. Stien var glatt og tung å gå på. Jeg la merke til et mangfold av forskjellige mennesker, som også gikk på den glatte stien uten balanse. De var blinde og ukloke. Jeg så et stort tåkelag av formørkelse dekke over huset, som jeg bodde i.

 

Jeg var ikke helt meg selv i disse dager. Det var mange ord, som stakk meg dypt i hjertet. Jeg hørte skrekkelig mye, som gjorde meg veldig urolig på innsiden.

Jeg sprang og ble stoppet av motvind og kulde. Jeg la meg ned på sengen, og ble vekket opp av uro og kulde. Det var en fortid. Det var en historie. Jeg hørte ofte en ond latter, som plutselig forsvant, men kom forsiktig tilbake. Det var ingen sammen med meg i huset. Jeg hørte noen banke flere ganger på veggen i soverommet, men det var ikke en eneste sjel å se i huset. Jeg ville ikke smake på en dråpe av kjærlighet. 

 

Jeg ville ikke se inn i øynene til min kjæreste, og si at jeg elsket henne. Jeg ville ikke omfavne livet med kjærlighet. Jeg var redd, og følte meg naken i en skremmende atmosfære, som gav meg store frysninger. 

Jeg mistet jobben, og min kjæreste forlot meg uten varsel. Det var ikke en lett sti å gå på. Det var uro og urolige mennesker i gaten min. 

 

Jeg ble oppmuntret til å benytte sjansen for selvmordsforsøk i en krevende plan. Jeg hadde rett og slett bare lyst til å gi opp livet mitt. Jeg la fram en fryktelig plan. Den skulle gradvis bli fullført og bestått i en festkveld i huset. 

Mine venner fortalte meg om en type alkohol, som inneholder forskjellige ingredienser. Det var snakk om forgiftning og øvrige innhold av veldig farlige stoffer, som kan skape store problemer med bevisstheten. 

Jeg tok sjansen uten å nøle. Festen var i gang, og alkohol flasken stod på bordet rett foran meg. Jeg var sittende i sofaen, og ventet på den perfekte anledningen til å strekke meg fram, og drikke en stor slurk av den giftige alkoholen. 

 

Og det skjedde. 

 

Jeg falt plutselig ned inn i en dyp søvn, som strakk meg lenger ned til bevisstløsheten. Det var plutselig helt svart. Det føltes ut som om jeg var liggende på dødsleiet. Jeg var på en måte på vei nedover. Det skjedde veldig sakte og forsiktig. Jeg hadde ingen følelser, og følte meg ubevegelig og bevisstløs. 

Det ble svartere, og det var nesten som å renne forsiktig ned til en dypere svart avgrunn. Jeg var helt ut av meg selv, og kunne ikke se noen. 

Det var skremmende. 

 

Plutselig hørte jeg venninna min rope flere ganger på navnet mitt. *Kofi* *Kofi* *KOFIII*. Hun ropte og ropte uten stopp. Jeg ble plutselig vekket opp, og så inn til virkeligheten i farger. Jeg så 3-5 venner og venninner riste på meg, og riste på meg, for å vekke meg opp. 

De gav aldri opp. De ristet og ristet på meg med stor makt uten å miste meg. Jeg kom tilbake til den gode formen og fikk bare lyst til å gråte, men jeg lo istedenfor.

 

Jeg er så takknemlig for å være i live. 

 

Det var et selvmordsforsøk. 

 

Det var Gud som egentlig reddet meg.

 

Det var et selvmordsforsøk. 

 

Selvmordsforsøk. (Bildet nedenfor er et bilde av meg som 17 åring.) Det var i den alderen, og i den tiden jeg gjorde selvmordsforsøket, for 17 år siden. 

 

 

Mer enn vennskapet

Det er godt å kjenne seg fullstendig fri fra en fryktsom formørkelse. Jeg vet ikke hvordan dagen min blir, men jeg kjenner på en kjærlig takknemlighet dypt inni meg. Det er kaldt ute, og snøen dekker godt over store deler av Sandnes byen. Jeg er selvfølgelig uten tvil i en spennende form. Det er ikke noe galt med det. Det er kanskje en mening med det. Jeg ønsker jo litt mer detaljer. Jeg ønsker noe mer enn bare den lille trygghet følelsen.

 

Det er noe, som de fleste snakker om. Det er ikke en forstyrrende usikkerhet. Det er noe mer enn en vanlig forståelse av livet. Det er noe bedre enn å være i godt humør i ensomheten.

Det er noe som spikrer inn gleden dypere i mitt hjerte. Folk ønsker ikke å dele slike samtaler med ondskapsfulle mennesker i storbyen. Jeg er ikke redd for noen. Det er ikke tomme ord, men livet gir meg mye godt å tygge på. Det er ikke en svakhet, men en stor styrke i stormvinden.

 

Jeg kjenner noen. Jeg bryr meg mye om folk rundt meg. Det er gjerne et par øl i storbyen, men jeg legger fort merke til en kniv eller to, og en pistol. De vil ikke egentlig være mine venner. De er ikke egentlig mine ekte venner. Noen ramler og dør, mens resten er interessert i mitt liv. De er falske venner med falske innstillinger og forhåpninger. 

Jeg husker enda at en kompis av meg ble skutt i hodet på grunn av svindleri. En annen prøvde å ta selvmord, men ble knivstukket flere ganger i kroppen til nesten døden. Det er ikke alle som har det bra, men folk ønsker å tvanginnkreve noe, som jeg slett ikke skylder dem, og ødelegge mitt liv fordi jeg har det bra. 

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen:*Følg etter mine fotspor, og jeg skal rive dere i stykker, hvis jeg legger merke til dere, eller får en mistanke om noe dumt mot meg i det skjulte. *

 

Jeg er ikke redd for noen. 

 

Folk ønsker ikke å dele gode samtaler om meg til ondskapsfulle mennesker i storbyen. 

Det er jo egentlig ikke tomme ord. 

Men jeg liker det slik. Fordi det er noe mer enn en vanlig forståelse av livet. Det er noe mer enn vennskapet. Det er noe som spikrer inn et større mot og en større glede dypt i mitt hjerte. 

 

Jeg er ikke helt ferdig med å skrive. 

 

Jeg kjenner noen, og jeg bryr meg egentlig om folk rundt meg, men jeg kan nesten ikke stole på noen. Jeg må holde fast på en trygghet. Jeg må holde fast på noe veldig dypt og prisverdig. Det handler ikke om å miste seg selv, men holde fast på en dypere kjærlighet, et større mot, et brennende håp, vises ord(visdom) og mye styrke midt i stormen.

 

Dette betyr mye for meg.

 

Mer enn vennskapet.

 

Mer enn vennskapet. 

Rett fra hjertet

Rett fra mitt hjerte. En pågående kamp, og opprøret i en stor stridslyst, for å dempe skyldfølelsen på innsiden. En individuell strid og konflikt på innsiden, for å finne ro og fred. Det har vært en god start, men kjærligheten har blitt skitten og kald. Jeg har spyttet på den, og luftet ut mange tvilsomme tanker om livets reise. Det har ikke vært lett å leve med en slik motstand.

 

Det har ikke vært lett å bedømme livets problemer og utfordringer på en optimistisk måte. Jeg har jo vært levende i over 30 år. Jeg har hatt en god oppdragelse, men stormen har aldri gitt seg.

Døden og dødsriket har prøvd å sluke meg ned til avgrunnen flere ganger. Jeg har ikke gitt opp håpet, som har tent opp en ildfakkel i mitt hjerte. Jeg har gråtet litt, og diktet opp mange gode alternativer som kan være til hjelp mot slutten av livet.

 

 Jeg ropte om hjelp. 

 

Det var noen som gav meg mye hat på innsiden. Det var tomme ord og falske ord fra venner og bekjente. De løy og bedro meg i det skjulte. De løy og bedro en folkemengde i det skjulte. De fikk seg et stort smell i en stor og voldsom storm. 

 

Noen har spyttet på meg, men jeg har tørket vekk spyttklyser og spyttdråper fra ansiktet mitt flere ganger. 

Noen har slått meg til blods(blødende), men jeg har tørket vekk blod flekker og blod dråper fra ansiktet mitt flere ganger. 

 

Noen har prøvd å drepe meg, men jeg har rømt og skjult meg i flere dager. Jeg ropte på Gud, som også gav meg fred og tilgivelse fra mine fiender. Jeg har tørket vekk mine dråper av tårer fra ansiktet mitt flere ganger. 

 

Jeg har falt og reist meg opp. Jeg har druknet i et stort vann basseng, men fikk plutselig en hjelpende hånd, som dro meg fort opp til live fra dypet. Det var en stor redning. Jeg var jo bare et lite barn den gangen.

 

Men det var ikke alt. 

 

Jeg tenkte på frykt og håp. 

 

Jeg tenkte på en lysere framtid. 

 

Jeg tenkte på å skrive ned alt dette med ærlige ord. 

 

Rett fra hjertet. 

 

Rett fra hjertet. 

 

Continue reading “Rett fra hjertet”

24 timer

En ustoppelig og tankevekkende frykt. Detaljerte planer og forvirrende opplysninger. Noen nekter å komme i kontakt med verden. En nyhetssending, som får dagen til å se grått ut. Jeg tenker på noe, og prøver å finne ut av hvordan jeg kan overleve gjennom dagen. Klokken tikker, og livet går sakte framover. Det er ingen som vet om alt. Det er en sorg som maler dagen svart og håpløs. Vi puster, men det er vanskelig å få gripe tak i en manifesterende, og en illustrerende kraft, eller noe som kan tilfredsstille oss fra alt som plager oss i en kjedelig formørkelse.

 

Det er kjedelig og ubehagelig. Det er litt vibreringer på gulvet. Jeg er egentlig tørr i munnen, men noen ganger så føles det ut som, om jeg har svelget ned mye dritt, eller spytt og blod. Hva er det jeg snakker om?

Det er ikke alle som dukker opp på skoler etter påskeferien. Tiden går veldig sakte og ingen vet hva du eller jeg holder på med bak lukkede dører. 

 

Det er en stillhet som fryser oss. Det finnes mennesker, som vi helst ikke vil komme i kontakt med. Noen ganger føler vi oss mislikt og nedtråkket. Det går så sakte i en mørk atmosfære.

Jeg orker ikke mer. Det er mye å tenke på. Jeg er litt redd, og usikker på hvordan jeg kan overleve gjennom hele dagen. Klokken tikker, og livet mitt går sakte framover i 24 timer. 

 

Jeg tenker at jeg skal ringe til en barndomsvenn. Jeg blir plutselig svak og varm i kroppen. Så urolig og sjenert. Eksen min hater meg. Så urolig og sjenert. Jeg er ensom og motløs. Så urolig og sjenert. 

 

Det er en utfordring, men jeg reiser meg og griper tak i telefonen. Jeg trykker meg inn i sosiale medier, for å utforske verden enda mer. Jeg ser også ut gjennom vinduet, og oppdager at solen skinner sterkere og sterkere på meg. Det føles veldig ok, og unge mennesker springer plutselig ut med fotball, og leketøy i hendene. 

 

Det er ikke mye mer å gjøre enn å gripe tak i pusten og skrive. Jeg begynner å skrive og noterer ned nesten alt jeg har lagt merke til. 

Jeg orker jo å leve.

Det er ikke alltid kjekt. 

Det er ofte et ubalansert og urovekkende sinnelag i mitt hode, som gir press på min frustrasjon på en forstyrrende måte. Hvem er jeg egentlig på norsk jord? Det er mye å tenke på. 

 

Klokken tikker videre. 

 

Det er egentlig mye som skjer, også føler jeg meg plutselig sterk igjen.

 

Klokken tikker videre. 

 

Jeg har lyst til å gjøre noe, men jeg gjør noe annet, og gjør dermed noe annet for resten av dagen.

 

Og

 

Klokken tikker videre. 

 

I 24 timer. 

 

24 timer.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Min inspirasjon

Jeg elsker bokstaver og detaljer. Jeg har en stor forståelse i forskjellige ordspråk med innsikt og innhold. Jeg skriver og deler alltid det mitt hjerte er fylt av. Jeg er et godt menneske, som alltid deler ut det som er godt og troverdig. Det er bokstavelig talt rett å formidle kunnskap og lærdom til lesere, som er sultne etter en forfatter utrustning.

Det er et skjult og verdifullt talent, eller en gave, som kan dyrkes ut til en stor velsignelse. Det er viktig at man lar seg bli veldig godt inspirert, før man deretter begynner å lære bort. Det er en kjekk og lett oppgave å gjøre når man plutselig oppdager et gjennombrudd i en god flytsone.

 

Det er en langvarig prosess, som både gir nedturer og oppturer. Jeg har tatt pauser fra skriving flere ganger i flere perioder. Det er leit å befinne seg i en slik situasjon, men det er en del av forberedelsen for utrustning. Det er smertelig, men det er viktig å slippe tak i dine ulemper og dårlige vaner i en god og krevende tid, før skrive lysten vokser skikkelig ut med gode ferdigheter, som også gir store muligheter og resultater.

Det er jo slik at det skal være kjekt og smertelig å møte slike utfordringer. Det viktigste er at man ikke gir helt opp. Det er viktig å lære av slike erfaringer, som er både kortvarig og langvarig. Denne prosessen er en forberedelses prosess, som egentlig gir deg et godt tak i selve aktiviteten og skrive yrket.

 

Jeg skriver for å ødelegge forstyrrelser, som kan hindre min utvikling. Jeg har blitt hindret flere ganger, men velger fremdeles å ikke gi helt opp. Jeg husker hva jeg har lært, og jeg husker selvfølgelig hvor kjekt det egentlig er å skrive. 

Jeg har lært å heller fokusere på å skrive så mye som mulig. På den måten blir det vanskeligere å gi helt opp. Det er en livsstil, som gir deg mye glede og styrke mot en stor oppnåelse av framgang, lykke og suksess. 

 

Mitt hjerte gleder seg stort av å gi mye glede og styrke til lesere fra bloggen min. Det er ikke lenger kjedelige timer med boklesing og bibelen, men det er kjekke og ikke bortkastede timer med skriving og formidling. 

Jeg vet at noen av dere kommer til å bli store forfattere en dag. Jeg gjør en god jobb ved å så og plante i god jord hos dere. Veksten og utviklingen kommer av seg selv. Husk å skvette mye vann på jorden og såkornet ved å motta oppmuntringer og motiverende ord, slik at dere får en sunn vekst som store og fargerike blomstere eller planter. 

 

La oss bli inspirert, og deretter inspirere videre. 

 

Ha en fin påske. 

 

 

 

 

Forstyrrelser

Livet er enda fascinerende. Jeg har vært litt stresset, men jeg tar det med ro. Jeg tenker på så mye uten å faktisk gripe helt tak i det som er så viktig og vidunderlig. Det er mye, som ikke vil gi meg ro i rolige dager. Jeg er faktisk ikke så opptatt av meg selv, som mange tror, men jeg elsker å tilegne meg mye kunnskap og lærdom. Jeg er liksom litt for opptatt med akkurat det. Det er godt å legge fram en god plan for motivasjon og glede.

 

Jeg gleder meg ikke på grunn av tilfeldige grunner. Jeg gleder meg fordi det gir meg mye styrke og energi. Jeg bruker gleden som et våpen til å overvinne det onde med det gode. Isteden for å være motløs eller sint hele tiden, så tvinger jeg heller fram et stort smil uten å nøle.

 

Jeg er sikker på at noen har annerledes tanker om meg enn nødvendig. Jeg legger fort merke til at fremmede personer går fort forbi meg uten å hilse, men forteller meg i senere tid at jeg er godt kjent av dem. 

Det er noe som ikke stemmer. Jeg hører bestandig fra ukjente mennesker, om ting som er helt uklart og falske. De vil ikke være sammen med meg, men de studerer meg og følger etter meg. 

 

Jeg er lei av å finne ut av ting, eller spore opp ting uten å forstå hele bildet. 

Det er forstyrrelser, og det er mye som jeg ikke helt klarer å gripe tak i. Det er ikke så torturerende å være kjedelig av og til. Jeg savner noen, men jeg får ikke tak i dem. Jeg tenker, men jeg får ikke gripe tak i det som er veldig viktig og vidunderlig. Jeg er rett og slett litt redd noen ganger. 

 

Forstyrrelser. 

Jeg vet at det er noen som ikke vil gi meg fred. 

 

Jeg er redd noen ganger. 

 

Jeg vet at det er noen, som hater meg. 

 

Det er mitt liv, og ikke deres. Så la meg få være i fred. 

 

Det er mitt liv. 

 

Forstyrrelser. 

 

 

 

Fornærmet

Stygge ord mot den fornærmende. Hjertet skjuler på noe veldig dypt og avskyelig. Tungen er fylt av svik, mens et språk blir tolket som en ukjent gjenstridig språkbruk i konfrontasjon. Jeg er ikke i dine sko. Det er kjekt å leve under solen når vinden blåser i min vei. Stien blir glattere, mens kroppen er utslitt. Jeg er ikke redd. Det er mye følelser å kjenne på. Jeg kjenner ikke deg.

 

Jeg vet at det er et ubehag, som beskriver situasjonen verre. Jeg hører et stort rop om hjelp noen ganger. Det er ikke alle, som er greie mot hverandre. Jeg kjenner ikke deg. Jeg hører og kjenner en språkbruk, som konfronterer, og hjertet mitt blir fornærmet mot noen få mennesker, som vekker opp hat og uro i meg. 

Jeg skriver ikke direkte om meg selv som frekk og umoden. Jeg er bare ærlig talt dritt lei av å bli behandlet respektløst. Det er så mye frekkhet. Jeg får lyst til å bruke vold eller finne på noe som kan hjelpe. Det er jo ikke alle som er lik meg, eller deg. Hjertet mitt er fornærmet.

 

Hvem er egentlig du i alt dette?

Noen er hjelpeløse, mens andre misbruker sine styrker og makt.

Jeg er lei av å hate. Noen ønsker å drepe meg, men jeg bryr meg ikke. Det er redsler på nettene, mens det knirker. Voldsomme støy (Uønsket lyd) og uro blir hørt i nabolaget. Jeg bryr meg ikke.

Ikke misforstå.

 

Det er ikke noe kjærlighet i disse mennesker. Fremdeles skriver de til meg, og syr opp sammensydde feller i mange områder, og i mine områder. Det er jo ikke alle som er greie mot hverandre. De vekker opp hat og uro i meg. 

 

En fornærmelse og en misforståelse. 

Ikke skriv til meg. 

 

Jeg forlot dem, men de velger å forfølge meg. 

Ikke skriv til meg. 

 

Jeg er fornærmet. 

 

God påske. 

 

 

 

 

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top