Tenk på framtiden. Tenk på alle som savner meg. Tenk på livet. Det er ikke slik som jeg tror. Jeg orker ikke å høre på mas og løgn. Jeg går og puster, for å holde meg mest mulig oppe i humøret uten å se bak meg og min fortid. For den har gitt meg vonde følelser. Jeg er dessverre ikke overrasket. Det er kanskje et spørsmål om håp. Det er kanskje en misforståelse. Det er kanskje mye som ligger skjult foran meg. Jeg blir nesten rasende.
Om jeg skulle ha vært død, så hadde livet vært lite troverdig og mislykket. Jeg fikk en ny mulighet etter stormen og kaoset, som skapte store overskrifter og splittelser i Storbyen. Jeg har sett på meg selv i speilet og følt meg mislykket. Jeg har fått nåde av Gud og mennesker til å fortsette å elske istedenfor å hate. Det var som å komme tilbake til livet fra døden. Det var som å bli kjent med et nytt menneske, som fremdeles er meg.
Jeg sa at jeg var både urolig og sint på grunn av en stillhet, som gav meg frykt og onde drømmer. Jeg tok vare på mitt hjerte, men kunne ikke lenger ta vare på mine få venner, som forsvant og døde. Jeg skrev ned mine urolige tanker av sorg. Det var ingen som kunne hindre meg til å gjøre det. Jeg tok vare på et vitnesbyrd som er levende og ekte, men det er mye mer.
Hvorfor skal jeg tenke på alle som savner meg? Jeg tenker jo på livet, men det er ikke slik som jeg tror. Jeg vet egentlig ikke hva som kommer til å skje om noen dager eller flere år foran meg. Jeg må ta det med ro og puste rolig inn og ut, for jeg nekter fremdeles å se bak meg og min fortid. Jeg er nesten lei av å vente og leve. Det er kanskje noe som plager meg. Det er kanskje et spørsmål om håp. Det er kanskje en misforståelse. Jeg er rasende.
Jeg vet at det er noen som følger etter meg. Jeg vet at det er mye ondt, som skjer bak min rygg. Det er mer enn en tvilsom stillhet, som får meg til å stille et par spørsmål. Jeg blir faktisk nervøs og rasende. Jeg er flink til å lytte, og jeg hører noe merkelig og konfronterende hver dag, men skriver det ned dypt i mitt hjerte.
Jeg sa til meg selv: *Tenk på framtiden. Tenk på alle som savner meg, og tenk på livet.* Men det er ikke slik som jeg tror. Jeg er ikke overrasket. Jeg leiter fremdeles etter et svar. Det er mange ting som gir meg fred, men jeg er ikke ferdig med å leve. Det er ikke så naturlig, og enkel å håndtere dette på en komfortabel og komplisert måten. Jeg har en fortid som består av både Satan og hans onde tjenere, som er mine fiender og venner.
De er enda på jorden.
Men hva venter jeg på?
Hva venter jeg på i stillheten?
Jeg har et spørsmål.
Jeg har et spørsmål.
(Les mitt innlegg om et spørsmål om håp her: Et spørsmål om håp.)
Jeg har et spørsmål.
Les mitt forrige innlegg: 17. Mai hilsen. Les mitt innlegg om ekte tårer her: Ekte tårer. Les mitt innlegg om mer enn få ord her: Mer enn få ord.
