Ord fra hjertet. Livets motgang gjennom slitsomme tunneler, og en forferdelig vannstorm, som kan falle brutalt over meg til druknelsen. Jeg tenker på tid, som er en tålmodig tankevekkende ide. Jeg er ofte plaget av en berørende ond atmosfærende kraft, som gjør meg betenkelig/tenksom og tvilsom. Jeg er en levende menneskelig kopi av et lutrende gull, som blir gullrenset og lutret i ild. Jeg har skrevet det før, om en berørende motstand i en mer detaljert form enn synlig vindkraft.
Jeg kjenner jo meg selv, som også er den gamle meg med indre smerter og ytre egenskaper, som er stygge, krenkende og voldelig. Jeg kjenner min ustabilitet og stolthet. Jeg bekrefter at det er en motstand mot en framtidig meg(idag), som enda sliter med å vokse opp til en større modenhet.
Det er ikke en misforståelse, men det er mange dårlige beskrivelser av eksemplariske og rutinerte mennesker, som bruker en del masker for å skjule sine ekte identiteter. Jeg er ikke en hvem som helst manipulerende figur i en synlighet, som ofte kastes ut i en grå skygge, eller feil lys. Vi kjenner jo rampelyset, eller kanskje er det også en misforståelse og en mistenksom livsstil, som ofte blir oppfattet som kriminelt og ikke kristent.
Jeg er urolig for meg selv og livet, når solen går ned. Det er liksom litt vanskelig å la seg bli motivert av hva som helst. Jeg har jo et ønskelig mål, men mitt hjerte banker ofte fortere enn normalt, fordi jeg er en pliktoppfyllende person, som elsker å heller gjøre det som er rett og som er til en stor fordel for meg.
Jeg kjenner meg selv på godt og vondt. Det er en personlig selvransakelse, som er ofte undervurdert i en urovekkende opplevelse, drøm eller plager. Jeg kjenner at det er en levende motstand, som er meg selv egentlig. Jeg ønsker å bruke en god tone, som kan bevisstgjøre en god forståelse for menneskelig utvikling gjennom motstand og frykt i gode og onde dager av livet. Jeg har et spørsmål, men jeg føler meg tidspresset og ensom i en venteperiode, som også er en lutrings periode av tester og prøvelser.
Jeg har åpnet mine øyner. Jeg ønsker bare å være meg selv. Vinden blåser mye på meg. Det er en motvind, men det finnes også en motstand. Jeg er ikke falsk, og kan dessverre ikke falle.
Men jeg har åpnet mine øyner. Jeg vet at det finnes en bedre meg med en levende forklaring.
Kjenner du meg?
Kjenner du meg?
Jeg ser solen skinne sterkt gjennom mitt vindu. Det er en lengsel etter en livsglede. Jeg er litt trøtt av å leve, men jeg tenker på en storhetstid. Det er mer enn en vanlig og fornuftig tanke. Jeg er på en måte hemmelig forberedt på framtiden. Det kan være litt oppmuntrende å tenke slik i en flytsone. Jeg er et mer levende og ekte menneske, som elsker å oppleve/leve i en bedre livskvalitet. Det er ikke en misforståelse, men jeg vil at folk eller mine fans skal beskrive meg som et forbilde med sanne og troverdige ord, som er vanskelig å glemme. Jeg er ikke en hvem som helst offentlig figur, som manifesterer sine egenskaper på en mer synlig og effektiv måte.
Jeg er litt urolig noen ganger. Det er jo menneskelig å være litt nedbrytende og stresset noen ganger. Jeg vil ikke si for mye, men det er komplisert å være så åpenhjertig på en komfortabel måte. Les bloggen min og kommenter.
Jeg lever idag, men jeg vet dessverre ikke hvordan det kommer til å gå med meg om 5-10 år. Jeg er mer enn det folk rundt meg beskriver meg. Jeg har et brennende godt selvbilde, og er stemplet som et ekte forbilde, og ikke falsk.
Kjenner du meg?
Jeg ønsker å kjenne deg.
Forbildet.
Forbildet.
Forbildet.
Les mitt forrige innlegg her: Minutt for minutt (del 2) Les mitt innlegg om å være et godt forbilde her: Et godt forbilde. Les mitt innlegg om et nytt kapittel her: Et nytt kapittel.
