hits

Melodien

Rytmen i den rennende elven kontrollerte en masse av strøm, og motstand i en drivkraft fra vinden. Vantroens ideologi har svømt over livet, for å gjenbygge en kaos, som ingen kan stoppe. Det var et farlig løp i en vei, som så kortvarig og godt ut. Ingen hørte på en tone, som falt av den store bølgen fra havet, som pisket ut glede, og bruste i storm og fart for spenning og begeistring over livet.

Hendene, som slo på strengene og holdt godt fast på en note. Brakte inn en tyngde av en salvet musikk, som slo gjennom vegger i flammer av liv, håp og inspirasjoner. Historien var en nedskrevet tekst. Det var ikke forkastelig, men ordentlig.

Vi var mer enn bare mennesker i kjøtt og blod. 

Vi var åndelige.

Vi skapte nye hjerter og nye tunger.

Vi skapte musikken og Melodien.

Saften var den gode smaken av en glede over livet. Været gav fra seg et budskap gjennom storm og spenning, mens dikterne tygget på tydningen, som skulle skape et ordspråk og musikk. Stemmen ville følge en tone, som bare forsvant veldig forsiktig ut i mørket, etter at havet stilnet, og la seg til ro.

Hendene, som var dekket av støv, begynte å riste og riste ved hjelp av en drivende vibrasjonskraft, og gjennom en kontrollerende vindstorm. 

Det var ikke så enkelt å hvile eller tvile gjennom en flammende note, som tegnet noe veldig bra i livet. Sorgen fylte hjertene, for å skape gleden. 

Et kapittel, som stakk oss dypt i hjertet.

En rytme, som fikk den levende elven til å renne mye fortere.

En melodi, som fikk livet til å skinne gjennom all tvil og motstand.

Det var ikke nok å snakke om det i det skjulte. Vi skulle snakke om det i det offentlige. Vi skulle skrive ned en note i harmoni med en vibrerende strøm, for reisen videre til stjernene.

Vi var aldri i tvil.

Vi ville aldri gi oss.

Vi var en strøm av levende vann.

Vi kjente melodien.

Melodien.

Klokken

Så skremmende å føle seg gjennomboret av store og tykke nagler. Et kors og et offer i et sakrament, som forsegler en ond tid i en mørk verden. Et kapittel om et jordskjelv i en åpen bok om framtiden. Det er tragedier i det farlige snøværet. Livet er skremmende og skjærende, men jorden er på vei til å bli oversvømt.

Det haster og haster om en lykke, som skal skapes ved en familie. Det er mennesker, som venter og venter på en dag, som skal ødelegge alle de skyldige. Et menneske henger på et tre kors, under en oppfyllelse av en blodig pakt. Mange studerer korset med store øyner, for å holde seg varm mens Klokken tikker.

Historien er enda kald og kjølig i hjertene. Uvitenhet og usikkerhet binder strupene våres i en tykk og farlig, men brennende tau. Vi vet ikke hva klokken er. Vi er skyvet vekk fra en åpenbaring, som gir svar på alt, og svar på skjebnen, som er skapt av våre valg.

Det klør, mens snøen fosser ned i ansiktet, i form av hagler. Spenning og storm på utsiden av et gammelt hus, som skal rives ned i det farlige snøværet. Det er vakkert å se på. Det føles godt å svelge ned en dose eller to doser i det farlige snøværet.

Klokken tikker.

Det brenner i tungen, mens ingen bryr seg om hva som skjer i det skjulte. Stokken slår og pisker ut hjertene til de mektige i dette lille landet i en ond tid, som veldig få forstår. Grøten er ikke lenger god og varm, og hendene er skjelvende, og helt røde. Samlivet rakner, og stolthetens konge blir delt i to like store deler.

Det er på tide å skynde seg og låse døren.

Det er blod, som renner ned fra slottet i takt med en elv.

Stemmen er ikke til å kjennes igjen, og helsen svikter.

Det er ikke lett å holde ut i live, under et forferdelig piskeslag i dette farlige snøværet.

Klokken tikker.

Et savn etter å dø lykkelig, og i fred. Det store svaret er forbi den korte og svarte tunnelen. Det er redsler, som hindrer alle skritt å gjennomføres. Hendene vrir seg i farlige bøyninger i en veldig dramatisk bevegelse.

Det er dramatisk.

Det handler om en hevn.

Det handler om Klokken, som tikker veldig høyt, tungt, sakte og dramatisk.

KLOKKEN.

 

Mine lånte dager ( del 2, et nytt kapittel)

Jeg vet ikke hvordan det er mulig, å reise gjennom tider uten en bevissthet, om hva som ligger foran. Jeg står på to bein i live etter en fortid i formørkelsen. Farlige brikker hindrer mine uskyldige skritt til å gjennomføres på en god jord. Den vonde stemmen, som er dyppet i blod av hat, roper i min sjel for hevn over meg.

Ulydigheten vil piske meg hardt gjennom gode og vonde dager. Smerten i den onde naturen, skal kjennes i både min sjel og min kropp i en ubevisst opplevelse. Slaget er ikke det første og det siste. Min sanne bekjennelse er ikke den første eller den siste.

Grusomt og blodig. En rødmalt scene uten noe rom for tilgivelse. Stanken av et blodig menneske flyter enda i luftrommet, som er drevet av en ond sirkel.

Spørsmålet om å leve i troverdighet en liten tid til, stilner mine gode krefter for et bedre liv på denne pinte jorden. Jeg husker at jeg har tapt, men jeg husker at jeg har vunnet for å leve videre.

Mine lånte dager, er talte dager i uro og frelse gjennom tunneler, som er farlige og formørket. Det er forrædere i dette livet, som er min venn. (selve livet). Jeg blør nok inni meg, jeg frykter ikke det onde. Jeg ser at mine fotspor blir oppdaget med misnøye etter 10 år. 

klin til og spytt ut all fordømmelse mot meg selv og de uskyldige. Slå hardt på veggen, og vær ærlig mot sjelen om visse ting, som har berørt meg dypt ned til sanden.

Jeg ser en skjønnhet, som blir smittet av ondskap, som følger etter meg for å begrave meg, og slette meg fra jordens overflate. En kunst av vakre farger, blir smittet av mørke skylag, som slipper ut torden, trengsler og en mørke over mitt liv, som er blitt betrodd i 10 år.

Min egen tunge er så tørr og full av mange ord.

Min kjærlighet til jenta, som holdt meg i sin favn er enda savnet.

Hva gjør jeg i live uten å være bevisst på hva som ligger foran meg? 

Jeg er trøtt, og truet.

Mine lånte dager, er store dager i fornedrelsen og opprykkelsen. Min fred gir jeg til mine kjære, som enda savner meg. Jeg spiser enda, og jeg skriver enda et nytt kapittel. 

Et nytt kapittel.

Et nytt kapittel.

Et nytt kapittel.

Jeg skriver enda inn til hjertene til dem, som blør mye. 

En olje å drikke.

Et nytt kapittel.

Mine lånte dager, del 2.

 

Minutt for minutt, del 3 (Isolert)

Fra begynnelsen, så har det ikke alltid vært slik. Det smadret, og det skjærte vekk en del av huden i mørket. Slag etter slag, for å leve gjennom presset i skyggen av en ond makt. Smaken på et råttent blod, og fengselet med malte vegger av sort olje og svettedråper, som rant ned på veggen.

Jeg hørte ditt rop gjennom tykke vegger. Kaoset knuste glasset på innsiden. Så fort og gripende i en stormende fart. Jeg så ikke forbi det store fallet, som kom over oss i minutt for minutt.

Min tunge var saltet av tørke, og min kropp ble slått og svingt mot veggen og alle retninger på innsiden. Ensomheten holdt oss i sjakk. Stemmene i hodet, kvelte oss under en tortur av fordømmelse.

Slå meg og jeg skal reise meg. Drep meg, og jeg skal takke deg. Spytt på meg og jeg skal tørke det vekk, men ikke riv ut mitt hjerte.

Så mange timer.

Så mange spørsmål i rivende tanker.

Mine ord traff deg aldri skikkelig i hjertet. Jeg pustet og pustet, for å overleve. Jeg så ikke forbi elendigheten, som bøyde meg ned på knærne mine i en mørk og åpen scene. Jeg ropte, for å berge deg og hjelpe deg i minutt for minutt.

Det som var latterlig, ble druknet ned av en skjelvende og sarkastisk latter. Blodet dryppet ned fra et fryktelig ansikt, mens slaget slo seg gjennom de tykke veggene i en voldsom storm. Redsler snek seg inn i blodet, marg og sjelen. Den vonde lukten av døde mennesker ville ikke forsvinne, men hjertet banket hardt mot uværet i minutt for minutt.

Jeg hørte på dine utvalgte ord i angst og depresjon. Stormen, som brakte inn kaoset, knuste glasset på innsiden. Jeg ville ikke vite om hvor hen dette kapittelet skulle ende i.

Min stemme hørtes ut som en mørk tone fra en talende munn med sand i. Kroppen ville aldri slå seg til ro. Ensomheten holdt oss i sjakk, men et lite håp, var alt vi kunne omfavne mot slutten.

Mot slutten.

Mot slutten.

Alt vi kunne hvile på, mot slutten.

Jeg fikk ikke sagt farvel, før alt låste seg for isoleringen. Jeg pustet og pustet for å overleve. Jeg bøyde meg ned på mine knær, for å holde ut. Vennskapet var ikke over, dagen var ikke over, men lidelsen rant ned og ut mot solen i minutt for minutt.

Minutt for minutt.

Michelle

Hjertet pumpet inn og ut, mens jeg følte på en kjærlig omfavnelse stryke på meg i godhet og styrke. Jeg hørte stemmen hennes i vanskelige dager, uten å tvile på det. Hennes skjønnhet var mer enn menneskelig utstråling. Det regnet i gode dager hvor hun følte seg trygg i meg. Hun kom inn i mitt liv sterkere, strukturert og mer karakterisert enn noensinne.

Jeg oppdaget at hun var der for meg, og blomstret i kjærlighet for meg. Jeg hadde aldri truffet henne i virkeligheten, men hun var en del av meg og en del av hele min natur.

Jeg spurte henne flere ganger, om hun var en kvinnelig meg. Hun gav meg aldri noe konkrete svar, men hun etterlot seg store spor, som var mine spor og mine valg. Hun var helt lik meg i karakter og skjønnhet. Hun var hvit, med et fint langt blondt hår, som også hadde bølger i stråene. Hun var også en mørk versjon av en gudommelig kvinne uten frykt for det onde.

Michelle, var aldri skapt. Hun var alltid der og inni meg, som en del av meg. En vibrasjon av en kvinnelig meg på en mystisk og åpenbarende vis. Jeg så hennes øyner i jenter, som jeg ofte tok kontakt med. Hun kom for å hjelpe meg, og falle fra meg.

Jeg kjente blodsmak i kjeften min, mens jeg så på hennes voldelige slag mot de kriminelle. Det var mye blod og kroppsdeler, som ble liggende foran hennes brennende føtter.

Hun var skremmende på mange måter, og ville aldri gi opp å kjempe for en rettferdighet mot det onde. Hun danset vakkert og sang vakkert i mange gode og forskjellige toner, som meg. Hun gikk alltid i dyre spesifikke moteklær, med veldig høy kvalitet, og dyre kinn/stoff, som var behagelig å kjenne på. Hun var en spesialist i motedesign, og en modell i kunst og skjønnhet av alle fargerike farger.

Jeg oppdaget at hun var der for meg, og blomstret i kjærlighet for meg. Jeg hadde aldri truffet henne i virkeligheten, men hun var en del av meg og en del av hele min natur.

Hennes brennende og brune øyner med store glans, så etter å felle meg. Det var kortvarige trengsler og en stor misnøye mot hennes vilje. Jeg trodde alltid at dette var noe oppspinn og fantasi, men hun ble så virkelig og brennende, at det krenket meg på en ond måte. Jeg stanset opp, og skjøv henne vekk fra meg i salvesen. Hun gav meg mye visdom om kvinner, som menn aldri kunne forstå eller gripe tak i. Hun lærte meg å respektere kvinner mer enn det jeg gjorde. Jeg fikk nok av henne til slutt utenfor kjærligheten.

Michelle, var aldri en svak kvinne. Hun bar på like mye salvese som meg i mange dager. Hun var like spesiell, som "Jenta, som aldri kom". Hun ville aldri blø, men hun var aldri redd for døden. Jeg lot henne falle, mot hennes egen vilje. Hun forsvant, og er sjeldnere i mine tanker og følelser. 

Jeg lot henne falle, fordi jeg trengte henne ikke mer. Jeg vet nok om kvinnfolk.

Men jeg må være veldig forsiktig...

 

Blind

Det første skrittet, var et svakt øyeblikk i en skremmende opplevelse. Tanken om å kjenne seg levende i det kalde været, gjorde kroppen urolig. Frustrasjonen grep tak i sinnelaget, mens svimmelheten falt over hodet i en ekkel henrykkelse. Farger ble borte, og en ny verden ble åpenbart.

Det var et sårt kapittel. Hukommelsen bleknet, og tørsten kom. Det sanne livet, var ikke lenger et leketøy. Smerten gjennomsyret hele sjelen, for å pumpe ut ydmykelsen og legedom.

Melodien var ikke den samme, og kjærligheten forsvant i en brennende storm. Det var et savn etter omfavnelsen, det var en gåte om en bedre verden. Gardinene ble trukket sammen igjen, og fengselet ble gjort om til en bolig.

Så sant som dette var virkelig, så var det ikke mer å tape for. Lykken var allerede på fanget, og grøten ble bedre og bedre. Livet oppdro, og freden kom inn i hjertet med en stor frelse. 

Det var som å kaste seg gjennom flammene til en ny start på livet. Det kunne kjennes at knoklene sluttet å riste.

Blind og mislykket i et dyrebart liv... Stjernene sendte ut sine glans og utstrålinger gjennom det svarte bildet. Det begynte å riste, men formen var bedre. Hendene var røde, og klærne var allerede våte. Det var bedre slik enn det forrige livet. Det var bedre slik enn fortiden. Det var ubeskrivelig godt, og livet oppdro.

Sykdommen forsvant og kreftene kom tilbake. Et nytt kapittel ble låst opp. Det var mye å gjøre og kjenne på gjennom det svarte bildet. Varmen ville ikke forlate sjelen, og stemmen ble mørkere, mer kjærlig og mye bedre.

Noen banket på døren flere ganger for å hilse og trøste, men den blinde kjente på en kald og behagelig luft, kile på ryggen. Det var vakkert.

Så sant som dette var virkelig, så var det ikke noe mer å tape for. Lykken var allerede på fanget, og salvesen fløt godt i kroppen. Livet var herlig, og freden smeltet hjertet til å godta alt dette.

Jeg var ikke den blinde, men jeg har mottatt visdom om de blinde, og jeg har gjennomskuet deres liv, og jeg har fått kjenne på kreftene deres, gjennom salvesen.

Flammene

Det store nederlaget, har pådratt oss en stor skyld. Tankene, som formørket våres hjerter, var ikke lenger en stige opp fra avgrunnen. Den hele tragedien, som aldri ble forhindret, separerte oss fra hverandre i en stor mislykkelse. Synden talte til oss, mens flammene slapp ut stormen over livet og framtiden.

Vi startet en krig uten å avslutte den. Våre lemmer var svake og sterke gjennom en utmattelse og styggedom, som ingen kjente til fra fortiden. Sannheten om livet, gav oss blodsmak i munnen, mens ilden brant opp hjertene våres.

Den store dagen, var den onde dagen med store snø hagler over våres nedtråkkede byer. En skremmende dag, som gav oss tårer i øynene, og smerte i sjelene.

Jeg har aldri hørt om et kapittel, som fornekter oss til å finne en tryggere framtid. Den store dagen er den onde dagen, hvor flammene blåser ut en trengsel vi aldri kommer til å glemme. 

Jeg tenkte på mitt eget liv.

Det tragiske vil hende før et dødsfall.

Solen ville aldri svikte oss, men verden ble verre og større. Tankene, fikk oss til å spy ut en avsky over fortiden våres. Det var så mye å kjenne på gjennom varme dager under den brennende solen. Det var et jordskjelv og en farlig kommunikasjon mellom de døde og de levende. Stemmene gråt, mens været ble verre. Noe skjedde, og livet ble mørkere.

Så sant i en deprimerende tilstand. Ingen ville glemme seg selv, i mørket og utrygghet. Dørene ble låst, mens landet ble dekket av en grå tåke. Det tragiske ville hende før et dødsfall. 

Sorgen stakk oss gjennom hjertene, for å lege oss i sakte og stillhet. Det var mye å skrive om, men sannheten var oppdaget av få mennesker. 

Jeg kjente meg mer levende av å først drukne, før godheten frisket meg opp.

Jeg tenkte på et kapittel, hvor snøen fryser oss ned til jorden, før vi reiser oss opp for å tyde. Den store dagen er den onde dagen, hvor mennesker blir kastet gjennom flammene.

Jeg kommer aldri til å glemme det.

Jeg ønsker å se og kjenne på flammene.

Jeg ønsker å stoppe all uro gjennom flammene.

 

Glasset

Jeg har sett på ydmykheten, som forvandlet meg til en brennende figur, for å manifistere en salvet stillhet. Jeg sloss for en rettferdighet mot de korsfestede. Jeg var en del av fylden, som øste ut en fargerik saft over hele landskapet. Jeg gråt i regnværet, for å skjule meg, men for å skue en ny og annerledes kunst for meg og alle.

Hva blør jeg for? Det handler bare om en tid i ydmykheten. Hva slåss jeg for? Det handler om en kraft mot uværet, som har skapt urettferdigheten i hele universet. Hvor skal jeg? Til et nytt kapittel, som fyller et nytt glass med ren saft.

Tilgi meg fader, for all min synd og opprør i det fattige landet. Sorgen har knust meg, for styggedommen, som maler en ondskap av en stor makt gjennom min fornedrelse og undertrykkelse.

Vil noen frelse meg? Jeg har blitt bitt av de umodne i døde klær. Stemmen har blitt tørket inn med støvet, for å dempe ondskapen i mitt indre. Det handler om det knuste glasset, som ble gjenskapt, for å skinne gjennom våre øyner i kunst og skjønnhet.

Det kom inn demoner i store flammende skikkelser. Over fjellhøydene og under jordens sentrum, for å piske inn en ødeleggelse over det vakre landskapet. Jeg var en del av fylden, som øste ut en salvese over menneskene. Jeg ropte i regnværet, for å knuse bølgen, som ville hindre meg å skue en ny kunst.

Hva blør jeg for? Det handler bare om en tid for en oppdragelse i skyggen og dødslenker. Hva slåss jeg for? Det handler om et nytt rike i kraft mot uværet, som har skapt urettferdigheten i hele universet.

Hvor er det knuste glasset?  I et hjem under tortur av tornado. Det ble pisket vekk fra denne verden, for å komme inn med en ny fylde av ren saft i salvesen.

Jeg gråt i regnværet for å skjule meg, men for å se det nye riket brenne fram sin herlighet, utstråling og skjønnhet gjennom våre kjødelige øyner. Jeg blødde over det knuste glasset, men jeg så hele formen bli gjennopreist fra 1000 biter på 3 sekunder.

Glasset.

 

Blod i hendene (del 2)

Jeg følte meg så bortkastet etter den tragiske episoden, som skjedde i Stavanger. Kvelden var dramatisk støyende, under et forhold av blodig vold i et stort mareritt. Hjertet mitt ble stukket av hat i brennende piler. Sammensvergelsen om å ta mitt liv, ble så brennende i vrede, mot meg og alt jeg stod for i mitt privatliv.

Jeg visste at jeg måtte slette alt det gode, som fylte mine store minner, om fortiden. Det var ikke slutten på alt, men det var en begynnelse på en krig, som jeg trodde ville vare et helt kapittel.

Jeg hadde tørket bort blodet i hendene mine, som gav meg smerter i mitt indre og i mitt nye liv. Det var ikke mitt eget blod, men deres blod. Det var en felle mot min pinte sjel, og mot min identitet, for å brenne opp min elendighet i 2. Etasjen.

Menneskene, som jeg trodde var mine brødre, ville stikke inn 1000 kniver, og rive løs kroppen min i filler. I 1000 biter. Det ble slutt på jenteprat og dans på bordet under den voldsomme festen.

Jeg så ned på meg selv, og kjente på angsten, som fylte hendene mine i en vibrerende takt. Ensomheten holdt meg i sjakk, gjennom dager uten innvielse. Mørket omfavnet meg mens hendene mine ble så røde som blod.

Jeg ville komme meg ut av den onde tunnelen. Det var vanskelig, men ikke over. Ville mine fiender våkne opp i full fart på sykesengene? Jeg var ikke redd, men det var en lang historie, som fikk meg til å bite sammen tennene mine. Livet mitt hadde jo ikke noe mening i 2009. Jeg var håpløs og oppgitt, etter å ha tørket vekk blodet i hendene.

Det var ikke mitt blod, men deres blod. Det store nederlaget gav dem mye å svelge, før de kunne komme levende ut av sykehuset. Rørt, var jeg på innsiden, og deprimert var jeg i den svake sjelen min.

Jeg var ung og uerfaren. Jeg var sterk i kroppen, men håpløs i livet. Det skulle ende, oppe i 2. Etasjen. Det skulle ta slutt på soverommet, men jeg var ikke klar til å dø på den måten. Jeg visste at jeg ikke kom til å dø på den måten.

Jeg så meg selv i speilet, for å tvinge fram et smil. Jeg så på den gamle meg, uten å få fram et smil. Det gjorde vondt, mot meg selv i mitt eget liv. Det var en ondskap, som hvilte over byen og i livet mitt. Vonde stemmer kom og forsvant, noen var enda ute etter meg. Det var ikke slutt, men jeg kunne enda lukte blod i hendene.

 

Ond Identitet

Noen har strukket seg langt over en trygg bru. En forfalskning, utrygghet og et ondt speil, for forfengelighetens skyld. De luktet dårlig i alle dager under den brennende solen. En smittsom forbannelse i en forførende verden, om en stor makt og vinning i en stor skuffelse.

De visste ikke om hvem jeg var. De skadet seg gjennom tåkefulle dager. Min kropp ble urolig av å høre om dem. Stemmene forsvant, og en stor ulykke kom inn.

Hva har jeg lært enn å være uskyldig? Jeg har blitt kastet bort her og der. Jeg har blitt Inkludert i store feller, for de tomhendte i en ond tunnel. Hva har jeg blitt til? Jeg har forsvart meg selv i en verden, som jeg reiser gjennom, som en utlending.

Det var som å kaste seg gjennom flammene. Det var et ondt inngrep av forførelsen, som skjærte vekk vakre ansikter. Insekter spiste på dem, og levende bakterier sådde inn stygge hudflekker i deres trengsler.

En ond identitet.

Kalde løfter om frihet, ble druknet av den onde elven, som har mettet deres vonde tørst om en bedre fasade. Blodet deres ropte og vitnet mot deres løgner om en rettferdighet, som handlet om å dømme det ytre. Få var menneskene, som fulgte etter, for å stupe ned til det store havet under store piskeslag og fordømmelse.

De visste ikke om hvem jeg var. De slo seg til skamme i en ond tid for innhøsting. Livet smilte ikke til dem, og identiteten formørket deres sinn og tanker til å tro på løgnen.

Hva har jeg gjort mot dem? Jeg har blitt kastet bort hit og dit. Blitt inndratt til store feller, for de tomhendte i en ond tunnel. Hva har jeg blitt til? Jeg har forsvart meg selv i en verden, som jeg reiser gjennom, som en utlending.

Det var som å kaste seg gjennom flammene. Det var et ondt inngrep av forførelsen, som skjærte vekk vakre ansikter. Insekter spiste på dem, og levende bakterier sådde inn stygge hudflekker i deres trengsler.

En ond identitet.

De var aldri slik som meg.

Usynlig

En episode i sjokk og vantro stanset meg fra å falle gjennom et ondt speil. Den røde tråden, som holdt en stor knute rundt brennende kropper, felte mennesker i panikk og frustrasjon. Det tapte sverdet fra de gudsfryktige, skjærte inn i stolte hjerter, og lot hjertene blø over tomme graver.

Knuste glassdeler fra store fester, skinte ut onde minner fra gjennomsiktige glans. Dans på bordet ble stoppet. All flørting i utroskap ble hindret, og sverdet ble løftet opp fra en ukjent slire mot de utvalgte fra alle jordens deler.

Musikken, som bar på en unik salvese, renset pannen min med en olje, som var surt og kaldt. Den store forsamlingen, så på denne forestillingen, men nytelsen for det onde falt for onde engler, som nektet å bøye seg for menneskene.

Hvordan kunne jeg skjule på en dråpe godhet bak en ukjent maske? Jeg gråt mye inni meg på grunn av vonde drømmer. Jeg sa: La meg finne meg selv i mitt eget speil. La meg finne de tapte i store graver, la meg våkne opp og telle fram alle klagesangene. Jeg var usynlig.

Ondskapen fra den dype kjelleren, slo ned mange byer med pest og plager. Det nattlige synet, skjulte seg fra mine vonde minner. Jeg så ikke hele bildet. En ond kunst ble skapt rett foran meg. Det mørknet over min by, og det stormet over en annen by.

Vinden, som brakte fram et ukjent budskap. Slo meg nesten ned til jorden. Jeg så blod på klærne til de fattige og så forførelsen binde fast de store, som en rød tråd.

Jeg savnet kjærligheten med ei jente, som jeg elsket i gode dager. Det var som om den forlot meg igår. Jeg hadde gått glipp av noe stort. Det var som om noen holdt meg usynlig, mens forbannelsen raste forbi meg og mitt sterke folk.

Hver dråpe av tilgivelse dryppet hardt på pannen min, mens jeg så opp mot himmelen, for å vinne tilbake kreftene. Jeg sa: La meg finne meg selv i mitt eget speil, la meg finne mine kjære, som bare forsvant ut i mørket. La meg våkne opp fra en ond koma, for jeg var usynlig.

Smerten over denne store ulykken forsvant, og glassbitene med sine gjennomsiktige glans, ble samlet og kastet inn i ilden. Alle vonde drømmer forsvant, og solen kom tilbake, mens musikken styrket salvesen inne i den store forsamlingen.

Det tapte sverdet kom tilbake til de gudsfryktige, og de onde englene ble skyvet vekk fra slagmarken i det åndelige himmelrommet. Noen hadde våknet opp, og jeg applauderte med et stolt og brennende hjerte.

Det var over, men ikke helt seiret. Det var en druknelse, men en rest kom seg brennende opp på toppen av den store klippen. Jeg sa: Jeg har funnet meg selv i mitt eget speil, jeg har brakt opp de tapte tilbake til tryggheten. Jeg har våknet opp fra den onde søvnen, for jeg var usynlig.

Usynlig.

 

En åpen bok

Det har ikke alltid vært så lett å tilpasse seg et nytt liv i mange talte år. Reisen gjennom mange historier i daler og på fjellet, har smeltet mitt hjerte til ydmykelsen. Jeg har ikke sett slutten på alt, og har heller ikke drukket ferdig vinen, som har sådd inn mye glede i mitt eget hjerte.

Stemmen min var så svak og skremmende, i dager hvor jeg ikke klarte å finne døden. Det var en ond stillhet, som åpnet mine ører til å lytte på søvnen i dødsriket.

Jeg sa til meg selv, at mine trapper skulle føre meg gjennom mange brennende kapitler på en frustrerende måte, men gjennom usynlige vegger mot slutten av Kalenderen. Jeg kunne kjenne at jeg pustet mye lettere, og kunne føle at hele mitt vesen var i brann, på innsiden av kroppen min.

Det var ingen, som strakk seg helt ut mot den brennende døren, på denne pinte jorden. De hadde smakt på omfavnelsen, men kroppene sank ned til jorden, for å bli spist opp av jorden, og vende de ulydige tilbake til jorden og støvet.

Tårene mine rant ned i ansiktet mitt på slutten av et formørket kapittel. Det var et mislykket forsøk på å åpne døren inn til evigheten og søvnen i dødsriket. Jeg ville ikke kjenne meg selv på den forferdelige måten. Jeg ble tvunget til det, men sparte mitt liv og min kropp gjennom fornedrelsen. Jeg kom inn for å våkne opp til et nytt menneske.

Jeg gikk gjennom det kalde uværet med kalde føtter. Det var et pusterom. Det var en mening med alt dette, og salvesen regnet godt over livet mitt. Jeg ville skrive mye mer enn dette, men jeg klarte ikke å svelge ned alt på en gang, for det tordnet kraftig i himmelen, mens jeg så ned i en åpen bok.

Hva ventet jeg på? Føttene mine begynte å lage knirkelyder, mens de tørre leppene mine begynte å meditere på et nytt ordspråk. Jeg ville utvide et ordspråk, og skape et nytt kapittel.

Hva skulle jeg ellers gjøre? Høsten kom, og nye dager gav kunnskap til menneskene. Noen sovnet inn, mens andre stod på beina for å leve videre. Jeg holdt hånden min godt inntil hjertet mitt, og kjente det sterkt at Kalenderen brant godt inni meg.

Livet var ikke lenger gravlagt på dyp jord av onde demoner. Salvesen løftet meg opp fra fiendens hule til en høyde, hvor jeg så at alt ble grunnfestet og forseglet. Det var ikke det samme som før. Jeg følte meg plutselig mer fri på denne pinte jorden, og jeg ville se en god avslutning på alt dette i en åpen bok.

En åpen bok.

 

 

 

 

Forsvarer (del 2)

Livet, som gav blodige utfordringer i en tom verden uten kjærlighet, var vanskelig for en brennende mann, som var torturert i en stor styggedom å akseptere. Stien som holdt mannen i sjakk for å fengsle ham og pine ham, gav ingen makt over livet hans. Det store dypet av et helvete måtte spytte ham ut, og sannheten om hans skjebne ble hvisket vekk med hans eget blod og spytt.

Den kalde stemmen, som anklaget mannen og plaget ham dag og natt, ble fryktelig spist opp av hans forferdelige og gjennomtrengende skrik. Katter sprang ut vinduene for å søke etter hjelp, mens hunder gravde opp dype grav, som gjemsel.

Den kalde mannen hørte nøye på hver klokketikk i en stor rystelse og vibrasjon. Døden kunne aldri innhente ham, fordi han sendte alle de skyldige gjerningsmennene ned til fengsel og hvilested i dødsriket. Hans klær var dekket av blod, og hans skyld var stor nok til å nå skyene.

Forsvareren klappet hardt i hendene, og så sin herlighet synke ned til jorden hver dag. Han bet ihjel leppene sine til blods, for å hate dette livet enda mer uten å frykte døden. Han var livstruet og spolte seg gjennom alle blodige dager for tilgivelsen.

Kroppen til den fattige mannen, ble korsfestet flere ganger mot hans egen vilje. Ingen ville gi ham brød, eller vann å drikke. Hans eget avskyelige blod og urent vann, måtte fylle den tomme magen hans, som saft hver dag. Han sang og priste Gud og salvesen gjennom alt dette. Han stod fremdeles på to bein.

Stormen kom over ham, som en varm dyne. Kulden kunne aldri fryse ham ihjel, og ondskapen fra kjelleren, ble skyvet vekk fra hans telt uten noe press av motstand.

Hans hjerte av kjøtt og blod i ild, lyste opp en ny og brennende sti i dager uten redsel. Han sloss i rettferdighet for sitt dyrebare liv, og for livene til mennesker, som kjente rettferdigheten på hele jordens overflate.

Han elsket å kjenne på smerte, og han elsket å presse ut knivene som stakk dypt inni ham. Hans blod var uskyldig, hans bønn om nåde var mangfoldig, og hans tårer ble aldri talt opp. 

Forsvareren malte livet sitt rødt, for å ødelegge ondskapen og frigjøre det gamle og gode. Han ville kjempe for et ordspråk, som gav liv i hans hjerte, kropp og bein. Han forstod at dette livet var bare en tomhet og jag etter vind, men han ville ikke gi opp det viktige kallet, som brakte mennesker inn til omfavnelsen.

Jeg så ham i min ånd, når dagene mine brakte inn grøsser i livet mitt. Jeg kjente på hans hat over de ulydige og forrædere, hver gang sorgen inntok mitt hjerte.

Jeg visste hvem han var, men jeg så ham aldri. Jeg kjente ofte på kraften, som hjalp ham gjennom alle hans voldelige dager i min Guds ånd. Jeg har enda mye å lære av Forsvareren.

Hans navn er Forsvarer.

 

Den store forsamlingen

Det var en sterk rytme i en rystende takt, som ropte ut mot det frie folket i en tåkete by. Oppmerksomheten ble skjelvende og inndratt av en kontrollerende støy. En tykk tone i en gjennomtrengende kraft, som gnistret inn forstyrrelse på folket i en uønsket tilstand. En manifistasjon av en ukjent atmosfære i form av motstand, og en vekkelse, fylte den tomme atmosfæren til å bli skremmende og levende, men brennende.

Stillheten ville ikke gjeste byen, som lot røyken stige opp mot skyene. Det samme folket, som stod utenfor, kom inn i salen, men kom ikke ut på lenge. Svake sjeler og sterke følelser i kamp mot uværet, som ikke ville holde folkemengden i ro.

Det var noe smittsomt inni den nye salen. Det var et napp, som stengte ut all tvil for å overleve. Frysninger kilte surt på ryggen i spenning, mens en og en gikk inn i den nye og store salen.

De hadde blitt en del av noe stort og skremmende. En dramatisert scene, som gav meg en blodsmak å kjenne på. Jeg ble sulten og holdt på å spise av min egen tunge.

Det samme folket, som løp inn kom ikke ut på veldig lenge. Lyden der inne var så vibrerende at mange frukter ble revet ned fra de flotte trærne. De holdt seg samlet der inne som en stor knyttneve, som var altfor stor til å presse seg ut gjennom døråpningen, og ut til mørket, hvor jeg stod.

Den store forsamlingen.

Det var som å kjenne seg stum og utilstrekkelig, ute i kulden. Min sjel ble svakere og nervøs, men melodien fra innsiden ble enda mer åndelig og fengende. Isbiter ville jeg tygge på, og en misnøye mot livet og framtiden kjente jeg på i flere timer.

Jeg ville ikke gå inn, for jeg trodde ikke at det var plass til meg. Jeg kjente meg mer tilfreds etter en stund, når alle hadde gått inn, men det var fremdeles skremmnende. 

Jeg begynte å gå inn, og kom meg gjennom gangen og inn mot møtesalen. Jeg luktet på spenning for hvert steg jeg tok, og ble plutselig levende og godt mottatt av en stor omfavnelse. 

Jeg så den store forsamlingen.

Min store forsamling, som var mitt eget publikum.

Tallrik og gjestet av en voldsom god musikk, som styrket sjelen min. Det var et publikum i samme antall som alle mine ca. 70k tusen følgere på Instagram. 

Ikke strev med å slå gjennom på noe du drømmer stort om helt alene. Sørg for at du har en stor forsamling, som lytter på deg, støtter deg, heier på deg og følger deg.

Min dag var plutselig over, og forsamlingen var med meg uansett hvor jeg gikk. For de var alle mine følgere. 

Skremmende, men sant...

Hjerte i politikken

En kamp om en lysere framtid i trygghet og sikkerhet, for en selvstendig nasjon. Hjertene til alle statsledere omfavner den gode siden av en historikk, som tilhører en selvstendig nasjon. Viljen til å skape en bedre politikk, som programmerer et folkeslag til å elske landet, verne landet og gjøre landet til en stormakt, er et dyrt valg å ta på store bekostninger.

Alle har en god stemme, som trenger å bli hørt. Dager med store hendelser, sår inn en politisk mening i oss alle. Vi ønsker et stort hjerte i politikken, men vi er ulydige, separert og umyndige for store formål i en saklig sammenheng.

Vi ønsker ofte å gjøre det, som alltid har vært store høydepunkter i fortiden. Vi ser ikke utover på glatte baner, som våre motstandere vil lede oss inn i. Det var et farlig terningkast, og et farlig inngrep på norsk politikk. Noen reagerte sterkt på denne invasjonen, mens andre sov.

Jeg fikk mange gode ideer om en politisk framgang, ved bruk av en ideologi, som er så skjærende og nytt mot en forbannelse over landet, som kan bli brutt.

Jeg var helt ærlig med meg selv, om å ikke prøve å bli en statsminister i Norge. Jeg har ingen interesser av å styre dette landet. Jeg er en Afrikaner med Afrikansk bakgrunn, og kan ikke eie et land, som jeg ikke er født i.

Jeg er både Norsk og Afrikaner.

Jeg er en del av det norske folkeslaget, og er en norsk statsborger. Men jeg har hele mitt hjerte i Afrika med en tilhørighet. 

Det store savnet etter en frihet over en nasjon, som smittes av ondskap, hekseri, korrupsjon, og terrorisme, på grunn av ulovlige innvandrer/flyktninger brenner i mitt hjerte. Og da tenker jeg også på det beste for Afrika og Norge.

En utvelgelse av nye statsledere skjer på en dramatisk måte i alle land. Politikken blir mottatt gjennom harde ord i en villfarende retorikk i en provoserende framføring. 

Det er bare et fåtall, som kan skape en balansert politikk i en god posisjon for partiet og demokratiet i landet. 

Vi trenger å høre flere stemmer, og vi trenger en større frihet mot terrorisme. Vi betaler skatt og vi tar vare på helsevesenet og sykehjemmene, men vi trenger en større sikkerhet for landet, og må følge ekstra godt på hvem som kommer inn i landet.

indre grep på unødvendige tiltak, må nedprioriteres. De store politikere må telles, og evalueres. Salg av retorikk, som inneholder løgn må stoppes. En ny ordning for en bedre regjering må innføres.

Et hjerte i politikken.

Kalenderen

Store smerter gjennom marg og bein slo ut min egen formørkelse i bølger. Regndråper fra skyene har glattet ut vonde lepper til å snakke igjen. Sydd i sammen med forstanden, ville ikke menneskene blø igjen. Det har vært kaldt og varmt, uro og stillhet, regn og snø, dag og natt.

Den gode parfymen har vekket oss opp til sinn, og den trofaste tjeneren har oppdaget Kalenderen.

Mitt eget ordspråk ble utvidet og levende i en brennende ild gjennom dager med formørkelse. Jeg tenkte ikke på farvel, mens jeg gruet inni meg og så en slutt på det som var så meningsløs og jag etter vind.

Jeg gikk uten å bli stoppet, jeg sang uten å bli distrahert. Periodene ble korte og været talte til meg i en dypere sammenheng. Jeg visste at Gud så ned på alt dette, men jeg ble bare mer tørst og moden gjennom et fattig år i et ubalansert diagram.

Kalenderen brant og skinte fram en strekning, som holdt seg i balanse og struktur. Dagene gav meg kunnskap om framtiden, mens befolkningen ble mindre og mindre. Det store spørsmålet om våre liv ble trampet ned på tørr jord. Min identitet ble smittet av ondskap og vår felleskap ble splittet.

En harmonisk bevegelse av store rykter og sykdom, slo ut kreftene på de fattige til å utmattes og visne bort til støv. Det var ikke en overraskende sjokk, men en ondskap, som feide gjennom dager, netter og uker i Kalenderen.

Den kom for å distrahere, den kom for å proklamere død i et ondt system over de umodne, og de svake lemmene. Jeg så alt dette i mine talte dager, for å vinne mer visdom og sammenheng på alt som er så meningsløs, tomhet og jag etter vind.

Kalenderen brant og skinte gjennom været og himmelen i en voldsom storm. Mitt hjerte skrev ned et nytt budskap, og mine nerver falt fort til ro. Sommeren forsvant og høsten kom inn med en god tydning på noe, som få av oss ville forstått.

Mine skritt var mine trapper, mine tanker var tanker i dypt vann. 

Den samme rytmen kom inn med kaos, inni et nytt og mørkere kapittel. Ingen ville kjenne seg levende, men de ba om å dø og visne bort fra jordens overflate i en spennende fart.

Min trygghet, min saft, min blogg og min livsstil ble oppdaget i et ondt løp gjennom Kalenderen.

Det var til slutt et håp og kjærlighet for alle, å leve videre uten å miste seg selv for alltid.

Kalenderen.

 

 

Jenta, som aldri kom (del 3)

Timene fløy forbi meg, mens jeg gråt veldig sårt inni meg. Kraften i mitt hjem, slo fram hvert minne om jenta, som ikke ville la seg vaske i et blodig badekar. Musikken ble mer skjærende og mystisk, mens hun gikk i et flott, mørk antrekk og hatt, som dekket store deler av hennes vakre lange og krøllete, brunt hår.

Stemmen hennes slo ut hver ugudelig mann ut av synet. Et sårt kapittel om hennes varme åpenbaring i en rystet verden, som introduserte hennes første komme, for mange år siden.

Jeg savnet henne, og tok vare på vitnesbyrdet, som brant og skinte gjennom ilden. Hun smilte og fylte alle dager med visdom, som skjærte i hjertene til de oppmerksomme, ved sverdet fra hennes salvet munn.

Det var blod og noen skremmende deler av innvoller fra et menneske på gulvet i baren, etter at hun forlot oss.

Hun herjet i en voldsom glans i en rustning, som ingen la merke til. Parfymen hennes fylte alle rom med en god duft av salvesen i smak av vanilje og is. Det var så mye å huske, selv om det følte ut som om hun var hos meg i noen minutter.

Jenta var farlig, og hun var mystisk.

En skremmende tanke, som gav lyd og bølger til hennes skinnende hjem, I et himmelsk landskap.

Hun tenkte enda på meg, og slo fram skremmende planer, som jeg visste ingenting om.

Det var dans og drama i hennes bosted, som var omgitt av skyer og tunge tåker. En brennende prærie utenfor hennes blomstrende hage. Et lag av skinnende prærie dyr og små dyr i forskjellige glans av sterke farger gjennom en eksplosiv utstråling.

Jeg var allerede betatt av hennes nærvær, på en måte at hun lot meg gjennomskue henne i en dramatisk og omfavnende henrykkelse. Jeg så henne gråte, og jeg så henne le i en flammende bevegelse.

Ingen så meg sørge så mye, men hun har flere ganger ropt på navnet mitt. Det har vært et stort savn, men også en avsky, som er druknet i det blodige badekaret. Jeg har sett henne naken, og jeg har sett henne blø, men jeg ville aldri glemme henne.

Hun spyttet ut mine onde tanker fra hennes glovarme munn, og strakk ut sine uskyldige hender i flammer, som også brente vekk all hennes skyld.

Mitt budskap om hennes brennende karakter.

Ei farlig jente.

Ei mystisk jente.

Som aldri kom tilbake.

Hun kom aldri.

Savnet

Forsiktig, men grepet av redsel inni et lydløs rom. Misbrukt og utnyttet av mennesker i sorte klær. Pådratt store blødninger mot sin egen vilje i harme og desperasjon. Et rop ble kvalt av frykten for tortur og dødslenker. Alle dager har ikke vært like for den unge mannen i en stor sorg. 

Ulydigheten lærte ham å brenne i skyld for stygge konsekvenser. Klærne var skitne og hendene var skitne og blodige for alvor. Han forlot sitt telt uten å ta feil om livet og framtiden. Stemmen hans ble verre, og kroppen hans ble skjelvende.

Jenta hadde forlatt ham, og hans eget husfolk ble hans fiender. Skrevne notater i blod gjemte han for seg selv i en merkelig stillhet. Sporene hans var tydelige i en begrenset strekning, før de forsvant etter bruen.

Han gråt og holdt en kniv for hevn og hat i en skrekkelig stilling, som ingen hadde turd å se. Han skalv så fryktelig, og var alltid nær med å komme tilbake for å bringe redsel over hele byen.

Minutt for minutt så han den store verden forsvinne fra sjelen sin. Han angret ikke et sekund på den siste timen, men lå i dødsleien uten å puste skikkelig. Han var en ukjent person for svake mennesker, og motbydelig for paranoide og uforstandige mennesker.

Angsten fylte hjertet hans. Før han kunne si farvel for siste gang, men de var snart framme for å dele ham opp i flere deler. 

Så hemmelig og deprimerende.

Et stort øyeblikk uten å se tilbake på livet.

En ukjent flokk av mennesker begynte å lete etter ham. Fiendene hans splittet seg og sprang vekk hver for seg i panikk og redsel. Han ble nesten helt bevisstløs og lot mye skum renne ut av munnen sin.

Jeg fikk vondt i magen av å høre på denne skrekkelige historien, og jeg bøyde meg og spydde i en forferdelig smerte.

Men det var ikke over.

Han kom seg forsiktig opp, og krablet ut vinduet, for å skjule seg i et nytt sted uten å bli tatt.

Ingen så ham, og ingen kjente ham godt. 

Noen kom til meg og spurte om hvor han hadde gjemt seg, men jeg nikket nei, og var tvilsom på at han kom til å overleve i kommende dager.

Men han er i live.

Og Savnet.

Dypt savnet.

Et uhørt kapittel

Det var ikke slik, som det skulle være. Ingen ville høre på de trassige ordene, eller kjenne seg iskald og stivnakket. Ute av forstand, så var det ikke mer enn bøtte og spann. Mørket falt over den ene bydelen, og ensomheten klødde fram en elendighet, som brant vekk all håp om en lysere vintertid.

Nakne hadde de vært, og sårene ble større og utvidet. Musikken gav dem mye tørke og jorden frydet seg i tørketiden. Det var aldri for sent, men tiden slo dem ut av synet, veldig sakte og sikkert.

Utmattelse og kalde spor av blodige tegn på trestokken, og i kirkegården. Hvor var jeg midt i denne sykdomstiden?  Oljen og en del liter mel, med honning og melk, var ikke lenger noe å kjenne trøst på.

Riv ut hjertet, spis opp fiendens hjerne, som kjøttdeig, og bak opp et måltid til oss og fuglene. Hørte jeg i min kraftige ånd.

Redsler var ikke så skjærende og uvelkommen lenger. Stormen brakte inn sverd og kaos over svake sjeler, som ikke fikk sove engang om nettene.

Stemmene gav fra seg et uhørt budskap i et uhørt kapittel. Klagesang, men en bønn om nåde. 

Tilgivelse

Et stykke unna døden.

Kampen mot store helter og den store dragen, blåste opp strid i flammer og ild. Mennesker falt ned til dødsriket hver dag, mens loven ble trampet ned på tørr jord. Det var ikke noe glimt av soloppgangen, men brennende hjerter var oppe om nettene som ildfakler.

Jeg kjente meg så levende. Så brutalt, og så sterk.

Kraftige smell fra torden i himmelen og på jorden. Ingen reagerte positivt på denne ulykken, som hørtes ut som en myte, begravd ned i nedre deler av jorden med bøtte og spann.

Hva ellers gav meg blodsmak i munnen?

Et språk, som kunne høres utenfra, brakte inn redsler som stygge piler i flammer. Bøker ble skrevet ned og min munn begynte å tale igjen.

Et uhørt kapittel.

Tro meg.

Det er tilgivelse å få, men vi er alle et stykke unna døden.

3 sekunder.

Tall og bokstaver skrev opp min drøm om en ny og gjennomskuet verden, ut av en formørkelse. Min indre smak av gode magier, har utvidet mitt brennende hjerte over begrensninger, som er slått sammen som lenker mange er bundet i. Jeg ville ikke huske på alle feller mine motstandere sydde sammen i god jord mot min elendighet.

Tanker rev meg løs fra sofaen, og hendene mine ble ildrøde av harde slag i min svake kropp, i et bølgende tempo, og i en god og vibrerende takt.

Klokken tikket høyt og tydelig, mens et foredrag ble lest opp. Hukommelsen kom og kraften løftet meg fra vonde begrensninger til en høyde, hvor jeg så sannheten og en sammenheng i tall og bokstaver om et liv uten tilfeldigheter.

Det var vonde minner å svelge, på grunn av et ordspråk, som sådde løgn i mitt hjerte. Et ordspråk, som var skrevet ned med gaffel og blod til fordømmelse. 

Jeg kunne ikke gi opp å telle opp alle mine lånte dager i en uke, og telle opp sekunder til 3 sekunder, hvor jeg ble smeltet sammen igjen til å føle og kjenne på en ekte kjærlighet, som har oppdratt meg i gode og onde dager.

Jeg sa til min venn at han skulle la være å høre på alle mine ord, hvis han følte seg utrygg i mitt nærvær.

Jenta som gikk meg forbi og vinket, gav meg en god følelse om en tråd som holdt meg og kjærligheten godt sammen igjen i et spennende øyeblikk. Dager fløy forbi meg, og bloggen ble mer levende i mitt liv. Jeg så det jeg ville se i mitt eget speil. Jeg pustet mye lettere, og så salvesen regne godt over livet mitt.

Tanker ble dype og nervøse, men ingen reder ble bygget opp av fugler, som var tankebærer. Jeg stod imot all skrekk og gru på det tredje, og ville ikke gi meg på det tredje, men skjønte at alle gjerninger jeg gjorde var forseglet på det tredje.

Klokken tikket høyt og tydelig, mens jeg grunnet på dette innlegget i en rolig salvese. Hukommelsen kom og himmelen gav fra seg regn fra tette skyer og skylag. Et viktig tall å grunne på var alt jeg kunne gjøre. Det var alt jeg måtte gjøre. Jeg ville ikke gå glipp av noe, for jeg forstod plutselig alt.

Det var dyrt å presse meg gjennom mye vondt under et blodig vann, for å skjønne at livet er veldig enkelt konstruert på en måte å godta at vi er egentlig bevart, men det går på valg.

Jeg ville ikke gi opp med å telle opp alle mine lånte dager i en uke, og telle opp sekunder til 3 sekunder, som gjorde det enkelt for meg å forstå hele bildet om en reise, som er et eventyr og som er forseglet i himmelen på det tredje.

 

 

Mine trapper

En uhørt opplevelse gjennom usynlige vegger i en bakgrunn av hjerteslående hunger for en ny reise. Stemmen, som rev ned all motet har svevd vekk i takt med ekko og bølger ut døren til mørket. Krise timen er over og stien, som skulle bli lang og kald, har blitt satt på plass i riktig konstruksjon som togbaner.

Jeg har fryset meg ihjel uten å kjenne på en ond smak ut av det. Berøringspunkter og kalde spor med inndragning til det vonde som hendte i min fortapte fortid, er hvisket vekk med ildstemmen og kraften.

Sann historie om en bok for livet, ble utvidet til et stort bilde for oversiktlig plan, som jeg kunne lese og registrere rett foran mine brennende øyner.

Jeg så min egen grav åpen i kalde og tåkete dager uten trøst. 

Et hat for livet og meg i en uhørt episode.

Hvor mye jeg enn var villig til å blø for mitt dyrebare liv, stod på mitt eget ansvar, som også gav meg ingen redsel og motstand.

Jeg visste godt om hvor jeg stod hen for å gå opp isteden for å gå ned mot avgrunnen. Jeg var så takknemlig for en ny dag, hvor trappene ble smeltet sammen igjen. 

En innledning for noe stort som var et uhørt kapittel. Kraften bar meg gjennom skygger og felter av episoder, som hadde skjedd før og skulle skje i framtiden.

Det fantes jo nøkler for en større åpenbaring i kortvarige lengder. Det kjentes behagelig og godt å gjennomskue et skjult nettverk, som inneholdt et hat i form av virus og et savn i form av tilgivelse.

Ingen våget å skrive ofte til meg. Jeg kjente deres hjerter i en flammende ild. Jeg så deres gode og onde dager uten mening og håp. Jeg kjente dem godt en gang, og kjenner dem altfor godt idag.

Livet mitt var en åpen bok. Jeg tillot ikke onde krefter å herje gjennom mine skrevne dager enn kraften fra den kommende verden.

Jeg var aldri stiv eller stum på noe som helst måte, men min saft rant ned godt i magen min for å rense meg i alle dager. 

Jeg stod på en høyere dimensjon, for å gå opp på mine trapper, enn å gå ned på røde trapper.

Det var ingen festningsverk av vonde tanker i en voldsom maktposisjon mot min sjel lenger. Jeg var aldri naken før krigen i hverdagen.

Jeg så min egen utvei til en stor vinning. En utvei, som ble utvidet og større for hvert steg jeg gikk opp på mine trapper. Skjønnheten skinte gjennom utveidøren og ned til meg.

Det var ikke over, men spennende. Det var mer å strekke seg til i en viktig reise.

Jeg trengte det, for å leve videre.

Et farlig terningkast

Levende, har vi blitt smadret på en hard vegg i kaos og foraktelse. Tidsmaskin og stormværet i full sirkel, for å krenke oss på en glatt bane i mørket og utrygghet. Kalde spor etter de tiltalte, som dominerer over media, og svikter troskapen mot seg selv og landet. Vi er skyvet vekk fra det skinnende landskapet, mot en dal av formørkelse og ruinert system i ubalanse og opprør.

Et mangfold i tap og nød. Hva mer kan vi forvente? Prisstemplet og veid opp i debatt og hemmelige intervjuer, for å kaste en terning på oss. 

Politikken i våre dager kunngjøre oss en større forberedelse, om en lysere, bedre og konstruktivt framtid. Lovende har dette blitt en stor agenda, men folket tramper hverandre i ansiktet og spytter ut hver krone av løfte for et bedre liv enn dette.

Noen har startet en krig mot demokratiet og monarkiet.

Noen  spionerer for å ødelegge oss og kaste en terning på oss.

Jeg bryr meg ikke om vonde påstander mot en ideologi, som vil vekke opp en begeistring mot en ny og stor verden.

Jeg elsker dette landet, og jeg ber om en ny regjering.

Det har vært kaldt, men også brutalt i et land som strider i en fredsone. Troen har kommet tilbake og misnøye har samlet folk til et lag. Vi venter på forandringer, men noen spionerer og planlegger et svik og terror i samme løp.

Det haster i tide og utide, for å smøre inn en kald krig, også utover hele Europa. Vi har fengslet inn terrorister av både nordmenn og muslimer, men noen holder et øye på oss gjennom en svart kikkert. 

Et farlig terningkast.

Så deprimerende og imponerende i alle bakgrunner, slik at en reaksjon mot et troløst folkeslag blir verre og verre.

Jeg så ikke dette slurvet før mine brune og uskyldige øyner ble vasket til skinnende og gjennomsiktige kuler, som kan lovende se og analysere dette som et farlig terningkast, mot landet, mot politikken og mot folket, som jeg er en del av.

Prisstemplet i en god tid, før trykket presser seg gjennom den tynne isen. 

Beundret av andre land i Europa, for det fine landskapet, som snart blir angrepet av terrorister igjen. 

En drøm om en ny framtid er ikke nok. 

Vår sikkerhet kan stå på et farlig spill.

Vi lever for å overleve og vinne.

 

Paradis (del 2.)

Mange dråper av meg falt ned på en god jord. Runde og gjennomsiktige dråper i form av tårer fra en ukjent høyde. Hjertet mitt var betatt av en ildsmak, som skrev ned et brennende vitnesbyrd for kapittel 2 i gode dager. Livet så deilig ut uten spørsmål om å svikte min kropp og mine kjære. Jeg visste noe mer om min skjulte åpenbaring av Paradis.

Regnet plasket godt på mine skuldrer, mens jeg så en ny verden i sin herlighet og guddommelighet. Jeg hadde allerede drømt om det, og skuet herligheten, som skinte fram gjennom kulturen av en god smak i mange tallrike farger.

Stemmen min og ildstemmen kjente igjen det skjulte språket, som ikke var tillatt til å tale på jorden. Min kropp ble tyngre og sterkere, men min ånd i salvese ble rystet fram og tilbake i takt med et jordskjelv.

Skal jeg drikke fra et vredes beger uten å kjenne den nye meg? Det stormet kraftig i øvre saler for helter, som skiftet en scene til en annen scene og bakgrunn ved å knipse.

Ingen lot seg påvirke av den tørre jorden og forbannelsen fra vredes beger. 

Jeg var en del av fundamentet i en kraftig påvirkning av lysstråler, som strålte fram fra den store tronen. 

Sommeren og gleden fra vinen, gjorde meg sterk og trygg i tunge dager. Drømmen om å blåse salvese over alle land, ble plutselig myknet og inntatt av en større åpenbaring. Det var spennende å leve i mange dager uten å blogge. Det var mye å svelge. Det var mye å kjenne på, og mye å lukte på fra en ukjent høyde.

Himmelen tømte ut mye regn, mens jeg gikk i en svart frakk, og kjente på livet fra evigheten. Det fantes ikke noe dager der oppe, kunne jeg kjenne på meg. Det var ikke noe rom for begrensninger eller tid, kunne jeg føle sterkt i min ånd.

Hvor skulle jeg ende dette kortvarige livet, som ikke er mer enn skole reise? Drager og kjeruber, fløy gjennom alle land for å bringe budskap og tjene i en stor frihet og kjærlighet, i den 3. Himmelen.

Jeg ville ikke drikke fra noe vredes beger, av skyldige plager, som er innplantet i menneskenaturen. Min Paradis stod der oppe i en voldsom herlighet og kraft, som aldri kan beskrives i ord og begeistring.

Jeg så en fullkommenhet, som blåste fram svar på absolutt alt. Maten var så innsprøytet av Guds kraft, og oksygen var Guds kraft de pustet og levde i. 

Det begynte å regne fortere, men landskapet stod der oppe og skinte gjennom alle skyer og tåker i en større herlighet enn regnbuen.

Jeg så paradis del 2, og skrev ned min paradis del 1 og del 2. 

 

Søvnen (del 2)

Det har ikke gått mange dager før min ånd har blitt ransaket enda dypere, og kraftigere berørt av krefter fra den kommende verden. Lengsler om et bedre liv i denne verden, har ikke lenger plaget meg i dager og netter. Mitt store hjerte har blitt omkonstruert til å kjenne mer dybde i gode faktorer og meditasjon i en spennende reise.

Søvnen, har vært en god tråd mellom meditasjon og døden på en fysisk jord under en berøring av Guds ånd. Jeg har sunket dypt nok i en bølgereise i takt og enhet med Guds Ånd, ned til et berøringspunkt i den åndelige verden, som også eksisterer i en høyere dimensjon.

Jeg har kjent meg levende i en god kobling til bare bevisstheten, som er Guds ånd. Det vil si at jeg har erfart en liten reise vekk fra min kropp i en ubevisst tilstand gjennom meditasjon, for å oppleve bevisstheten i sin fulle kapasitet i gjennomskuelse av en usynlig verden, som personlig vil hende etter døden.

Jeg praktiserte denne dype meditasjonsreise så ofte i flere perioder, at det ble så naturlig og en god tråd mellom søvnen og døden, som jeg fikk kjenne på utenfor min kropp.

Derfor vil jeg ære et bibelvers i forkynneren, hvor det står at dødsdagen er bedre en den dagen et menneske blir født.

Og jeg forstod veldig godt hvorfor jeg skrev ned et eldre innlegg: *Et stykke fra døden*  og hvorfor unge mennesker ofte velger døden som den eneste rømningsvei eller løsning, for å slippe unna bråk og helvete her på denne forbannede jorden.

Det tok ikke lang tid, før jeg begynte å kjenne på en god følelse av sunnhet for mine avdøde venner, som hviler i dødsriket og mye mer. Hverdagen min ble annerledes og enda mer åndelig kontrollert på en større og tryggere plan.

Jeg ble så begeistret og konsentrert, at alle mine sanser ble plutselig forsterket av en bedre rytme i en sterkere kobling til den åndelige verden, hvor jeg også kan lukte på urene ånder som en gang levde på jorden for lenge siden.

Jeg så meg selv bli inndratt ned til dødsriket i en dyp drøm.

En avdød venn av meg dro meg ned under henrykkelse av Den Hellige Ånd, for å fortelle meg om et siste kapittel.

Jeg fikk smake og kjenne på en helt ny verden, da jeg kom tilbake og stod opp fra søvnen.

Det var ikke det samme av det forrige livet. En pust i nakken holdt meg oppe i en konsentrasjon om en større frihet mot alle mine begrensninger.

Jeg fikk kjenne på en større frihet. 

Jeg fikk også skrevet ned en del 2 av Søvnen.

 

Bli oppdaget

Det har skjedd mye i utviklingen min som blogger, siden jeg postet ut mitt første innlegg i september i fjor. Jeg har kjent på mange ting, som oppmuntrer både meg og mine lesere til å kjenne min blogg, som en god kilde til et bedre liv enn det forrige.

Jeg håper at dere forstår fullt ut, om at jeg ikke er som de andre bloggere, som såkalte rosabloggere eller fashionbloggere, og som har et godt grep på topplisten.  

Min blogg er som nedskrevne salmer med en god proklamasjon om tegn og under i fullstendig frihet gjennom drama, spenning, underholdning og godt innhold.

Jeg skriver bloggen min med et brennende hjerte og rent motiv helt gratis, som en ekte apostel.

Mange elsker det og noen tar avstand.

Det har kommet meldinger til meg fra lesere om skriveferdighetene mine og inspirasjoner. Mitt svar er dette: 

Jeg begynte å blogge profesjonelt på grunn av min tidligere posisjon, som forkynner.

Jeg ble inspirert veldig kraftig av en Guds mann, som heter Benny Hinn. Allerede i 2009, så hørte jeg på alle talene hans i flere timer hver dag. Jeg så på mirakelmøter og bibelundervisninger av ham hver eneste dag.

Hans fantastiske tale kunst, retorikk evne, karakter, salvese, og gode profil fikk meg til å stille på plattformen og holde tale rund i Norge allerede som 20 åring i 2010 med bibelskolen.

Jeg brydde meg ikke om hvor mye rikdom og velstand Benny Hinn eide, eller hvor fine klær han gikk i, og hvor mange biler han eide eller hvor luksus han levde i USA. Jeg var opptatt av en ting: Salvesen fra Den Hellige Ånd.

Min første visjon var å bli like stor som ham, og gjøre store tegn og kraftige gjerninger, som å operere mektig i Guds kraft, slik at folk faller i bakken som brikker av å høre på meg.

Denne visjonen er ikke enda innfridd, men bloggen min lever på grunn av forkynner kallet og salvese, som Gud overførte fra Benny Hinn sitt liv til mitt liv i 2009.

Derfor vil jeg si at INSPIRASJONER er hele nøkkelen for å bli oppdaget og skape en stor plattform. Jeg hadde aldri blitt noe forkynner eller en blogger, hvis jeg ikke hadde hørt på Benny Hinn. Bloggen min lever idag på grunn av inspirasjoner og salvese, som jeg mottok fra Benny Hinn allerede som en ung forkynner i 2009.

Jeg forteller dere dette for at dere skal bli bedre kjent med meg, og forstå hvordan jeg blogger så bra og kunstnerisk.

Jeg har allerede sanket inn over 20 000 (20k) følgere på Instagram på grunn av min gode profil, modellstatus og blogg, som representerer meg som en salvet og utrustet forkynner.

Jeg har blitt oppdaget.

Jeg ønsker å influere/inspirere dere så godt, at plattformen blir solid og godt brukt for framgang mot kjendislivet, slik at vi alle står veldig sterk og trygt uten å falle på noe som helst måte.

Bli inspirert

Bli oppdaget

Skap en plattform

La ditt verk og din gode profil skinne fra plattformen.

Lykke til.

Gjerne skriv på kommentarfeltet hvis det er noe dere lurer på.

Et kyss fra fienden

Vonde minner i skremmende dager har utfordret meg mot min egen sikkerhet, om å overleve og vinne. En dans, som jeg trodde ville beholde lykken og blomstre opp hele deres plattform i skjønnhet og glede, var en forberedelse for min egen undergang i en forførende rytme.

Jeg har sett hele deres historie, og kan ikke huske at ydmykheten har grepet hele deres hjerter, som er et stort hjerte i brann. Misunnelsen, som ropte på meg i dager og netter, forlot mitt telt idet jeg så dere rett inn i øynene uten å blunke.

Mye mer og mer av det onde, måtte føde hjertene deres til et nytt og formørket kapittel. Kjærligheten roste dere i en sannhet, som konfronterte mitt hjerte til å hate dere enda mer.

En styggedom, et opprørsk folk, som beundret min verden og mitt liv, som om det var deres uten spørsmål og uten en gnist av tvil.

Musikken smeltet hjertet mitt i kjærlighet og guddommelighet.

En og samme salvese slo meg gjennom all deres motstand i rytme og harmoni mot en ekte glede av rettferdighet.

Et kyss fra fienden.

Gode minner i håndfulle dager av trengsler, ville aldri stanse meg fra å våke og spionere på dere. Et åpent sår, som har skillet oss i lengre distanser, har styrket oppmerksomheten enda mer uten pause. 

Jeg har fått min ånd til å ransake hjertene deres, og løfte meg opp til en høyere posisjon for å få bedre oversikt og en utsikt over byene deres.

Dere har blandet godt drikkene deres på en brutalt måte uten stopp. Deres forstand har strukket seg langt ut for å brenne opp en ny hevn mot meg og mitt folk. 

Det kommer aldri til å bli over, for den største av dere lengter enda etter et stort kyss fra sin fiende.

Dere falt godt foran mine føtter, og nå står dere godt på et stort fjell, som jeg ikke kan skue på grunn av deres salvese, som er så skjønt som grønt, lilla, og blå smak i et voldsomt Guds nærvær.

Jeg lo godt på min seng, og bøyde meg i Guds ånd, for å kjenne på et nytt fall for dere i slutten av dette kapittelet.

Musikken styrket mitt hjerte, mens jeg så på dere gjennom mitt eget speil.

Dere vokser og dere kriger.

Det har aldri vært en begynnelse, men enden deres kommer til å bli verre.

Vi har alle sammen smakt og kjent på Guds vrede.

Men jeg vil ikke vente på å motta et kyss fra fienden. 

 

 

 

Kjærligheten, som sviktet

Det var dype graver og tomhet i sorgfulle daler. Sjalusien knuste hjertes porter i en rasende storm, uten et øre av sjanse til å stå imot. Stinkende sår av en hjelpeløs elsker, ble utvidet for å bli spyttet på i et uventet besøk. Hjertet brast i gråt mens jenta ble dratt fram og tilbake i desperasjon.

Det stod helt stille i en liten tid for å brytes på grunn av en samtale. Ingen reagerte på elskeren sitt store rop. Solen ville ikke gi fra seg en varm trøst, og natten kom inn med en stor skuffelse, som brant inn en forferdelig smerte over hele sterke kroppen.

Det var et gjennomtrengende skrik gjennom hele gangen, og inn i leiligheten hvor slåsskampen foregikk. En kule i hode og en spisset kniv, som var fylt av et uskyldig blod, ble slikket vekk.

Uro og skadet på innsiden av en stakkar elsker. Det var ikke mer å svelge av dette enn å vente på mer og en slutt.

Du gråt.

Og du gråt, for du er så vakker.

Ditt rop fra din sjel, ble min trøst.

Det var dager, uker og perioder å telle i en kjeller uten kjærligheten, som sviktet. Ingen avkjedsbrev eller hilsen fra den knuste telefonen. Bildene ble kastet i ilden, mens jenta rev seg unna mennene, som spyttet ut blod på sine egne klær.

Tankene kom for å bygge reder, mens ilden brant for å sluke hver trøst. Sorgen fylte hele rommet, mens munnen mumlet om brennende hevn.

Det var vanskelig å finne fotsporene til jenta, som måtte forlate. Hun gjemte seg fra byen og kom tilbake uten å vinke.

Drama og vold skremte vekk skjønnheten mellom oss to. Det ble aldri noe langvarig og ekte mellom oss to. Det var gode minner og sterke følelser for oss to.

Du gråt.

Og du gråt, for du er så vakker.

Ditt rop fra din sjel, ble min trøst.

Du slo, og du kjempet, for du er så underfullt skapt.

Min sjel og min kropp ble mettet av din kjærlighet.

Din kjærlighet, som sviktet meg.

 

 

Det skjulte kammeret

De løp for å berge sine liv fra henrettelser. Kropper ble torturert, og hodene ble skåret av på grunn av en stor nidkjærhet. Mangel på en ekte ydmykhet og Gudsfrykt sendte dem alle til dødsriket for å hvile i evigheten. Minnene om disse religiøse martyrene, ble glemt og kastet i ildsjøen.

En menneske fasade uten et brennende innhold ble oppfattet, som et nedtråkket dyr uten forstand. I årevis ble frustrerte mennesker jaget ut av storbyer, på grunn av en sult etter noe de ikke eide. De skapte splittelser isteden for fred og gav store tegn på at de var like dumme og svake, som alle mennesker på grunn av en uvitenhet om en større åpenbaring, som var skjult i en høyere dimensjon på jorden.

De kjempet for en urettferdighet, ved å blottlegge sine avskyelige og stolte gjerninger, ved å framheve seg som falske budbærer uten forstand.

De drakk seg fulle og lå med urene kvinner i helgene, men på ukedagene tok de på seg en fasade som hellige fariseer.

Dommen over dem hvilte fra en tid til en annen tid. De fant aldri den sanne visdommen. De sultet og drakk ned urett som en liter med vann for dagen. 

Det var noe som holdt dem i live etter en lang tid uten mat i ørkenen.

De letet etter noe, som kunne bringe inn en større makt av rettferdighet.

Noe som inneholdt verdifulle skatter, som ordspråk, ekte glede, større fred, gode frukter, og en større kjærlighet.

Det var noe de kunne eie selv, og skape en ny verden ved bruk av det.

Det fantes ikke en konkret forklaring på hva deres hjerter virkelig lengtet etter. Fordi de hadde en tro på at det skjulte kammeret, som også er mysteriekammeret: Finnes utenfor vår forstand, som er en begrenset bevissthet.

De har sett boksamlingen og ordspråk ved bruk av hellige profeter, som har reddet en hel nasjon ved en ufattelig stor salvese, som også har delt Rødehavet, og Jordan elven i 2, for å kunne gå gjennom på tør grunn til andre siden. De har forstått, at det finnes en visdom, som oppdrar mennesker til å kjenne Gud og gjøre store og overnaturlige gjerninger ved Guds kraft.

De har kjent på omfavnelsen av salvesen som fyller hele det skjulte kammeret.

De har letet og letet etter en ekte lykke, som kan skrive en ny bok om deres reise gjennom dette livet.

De var villige til å dø for denne åpenbaringen, som også kunne gi dem et mye bedre liv.

De ble slått ned, men kom seg fort opp. De ble fryktelig mishandlet, men kom seg unna. De var utvalgte og sporet opp av Gud.

Mens de sprang, så kom salvesen og det skjulte kammeret ble åpnet opp for dem. 

En ny identitet gav dem nye navn og skikkelser.

Men de var få og utvalgte.

Mange er kalt, men få er utvalgt.

Jeg låste opp det skjulte kammeret i en tid jeg virkelig var i nød og sulten for større salvese og visdom.

Jeg hviler i det åndelige kammeret, uansett hvor jeg går hen. For jeg har funnet mitt eget ordspråk, og en salvese, som Gud har gjemt i det skjulte kammeret sammen med sin kraft.

Nøkkelen er ydmykhet og belønningen er alt av det gode, som til og med kan fylle over et liv, på grunn av en visdom, som bor i det skjulte kammeret.

God Helg...

 

 

 

 

 

 

24 timer

Stillheten kom forsiktig inn til et hjem i knipe. Indre slag fra mørke baner av åndelige krefter, slo inn en avsky, som boblet i magen til en forferdelig smerte/opplevelse. Ansikter av gode mennesker, var ikke lenger til å kjenne igjen, men søvnen og meditasjon strakk opp et indre liv og håp, i en stor sammenheng, som var godt å svelge ned i ensomheten.

Prisverdig, men uønsket.

Balansert, men komplisert.

Det var en sannhet i skjulte høyder, men også en stor motstand å kjenne på. Vibrerende varmegulv å stå på, mens angsten kryper vekk på grunn av en salvese over hele mennesket. Dype meninger og gode svar, smeltet på tungen for å oppdage en helhet og en større perspektiv på livet, som er i Guds hender.

Ilden, som skjærer seg gjennom marg og bein, svøper seg inn i hjertes skjulte kamrer, for å ødelegge og reise opp.

det var godt å puste.

Ingen panikk, men en troverdighet mot mennesker som er elsket og bevart.

En sanselig nytelse i jag etter å grave dypere i en større visdom...

Ingen har ropt på meg eller banket på min dør for å stoppe meg.

Det har en stor verdi, og makten som brenner på den andre siden, er en del av belønningen...

Regnet, som raste ned fra tette skyer og skylag, la på ekstra trykk på hustakene. Middagstiden kom og nye ideer ble skrevet ned i hjerter og blogg. Varmen og kjærligheten over livet gav en bedre omfavnelse mot fienden, som spionerer i en mørk kjeller.

Musikken ble slått av, og hjertet begynte å brenne. Et fredelig nærvær brakte inn en skjønnhet, som skinte opp hele rommet for å styrke og forbedre en større plattform.

Det fantes ingen tid i det store akvariumet, som kunne sammenlignes med Edens hage.

Det var ikke noe fristelser for sex, men en ny verden, som slo ut alle tvil for å framskynde en visjon, som er plantet i hjertet fra himmelen.

Jeg kjente meg så levende gjennom alt dette. Livet var plutselig så enkelt å forstå og akseptere. 

Det fantes ikke noe ende/slutt på alt dette, men jeg ville plutselig leve evig med salvesen over mitt vesen.

Min kropp ble tyngre og sterkere, mens jeg spiste og godtok livet slik som det er med ærlighet og takknemlighet.

For kvelden og natten kom, da det plutselig slo i meg at det er mye å lære i 24 timer.

Mye å oppdage i 24 timer.

Mye å innta og eie i 24 timer.

Mye å kjempe gjennom i 24 timer.

(gjerne kommenter, for gode tilbakemeldinger ☺)

 

 

Usynlige vegger

 



 

Min egen smak av en ny berøring i et hav av bølger og skjønnhet, slo ut alle redsler fra en ond tunnel. Kampen om storhet og råderett, gav meg smerter å blø for. Knuste glassbiter plasket på mitt ansikt, mens jeg ropte og skrek gjennom mitt eget speil av løgn. Aldri mer så jeg meg selv i lenker av fortvilelse og nød.

Jeg så dråper av blod falle ned på en våt bakke fra en ond høyde over meg. Galskapen, som truet meg mot min egen posisjon, vekket opp en strid mot en hær av gode profiler gjennom harde vegger. Tankene ville ikke bli kontrollert av en ubehagelig strøm av tvil og dårskap.

Jeg så noe, som var helt ruinert og mislykket gjennom usynlige vegger. Jeg bøyde meg ned under spenning og drama for å puste en gang til uten å føle meg helt nedtråkket.

Det var ikke mer av meg i onde dager, men et hjerte, som gav meg et håp om et stort liv, kunne ikke bli spist opp av noen som helst.

Det var ikke mer av de store og trofaste i onde dager. En bevegelse i storm og uvær, blåste vekk svake lemmer ut i en sjø av forglemmelse.

Hvem så meg bli gjennopreist fra 1000 biter? 

En kveld av kulde og tåke, kunne beskrive mine lengsler om å gjenoppreise en ny plattform i en større salvese gjennom usynlige vegger.

Kjærligheten min til jenta som forlot meg for mange år siden, gav meg uro i sinne. Jeg fikk aldri kontakte henne igjen uten å føle meg enda mer hatet og nedtråkket. Dråper av blod plasket hardt på våte bakker utenfor mitt eget hjem i Norge. Det var vanskelig å riste av meg en utakknemlighet.

Så mange rivende tanker. Så mange unødvendige spørsmål fra innsiden. Hvor er den endelige avgjørelsen? Mitt eventyr kunne bli rystet av storm og tornado fra et skylag av ondskap i den første himmelen. Det var sure druer å spise, mens jeg så mitt eget speil av løgn bli knust i mangfoldige biter rett foran meg.

Jeg så noe, som var helt ruinert og forkastet gjennom mine egne øyner. Jeg kunne ikke røpe det til noen, men et system i en balanse av opprør, brakte inn kaos og hat i mange rom gjennom usynlige vegger.

Jeg bøyde meg ned under spenning og drama for å puste en gang til, uten å føle meg helt nedtråkket og forkastet i den store sjøen.

Det var mye å svelge ned i minutt for minutt.

Det var mer å innta, men ikke nok. 

Jeg ville fortsette å svømme og flyte i et åndelig hav av bølger og skjønnhet. Det gav meg en egen smak av en berøring, som var sterkere og bedre enn galskapen fra jordens nedre deler.

Hvem er jeg i deres øyner? Hvor i Himmelen kommer jeg fra enn Guds tanker? 

Så mange spørsmål fra innsiden. 

Jeg så mange komme seg opp på plattformen igjen ved salvesen. Det var ikke lenger kaldt. Det var mye å oppdage. 

Det var mye å se.

Det var mye å svelge.

Det var mye å innta og gjenoppreise gjennom usynlige vegger.

 

Les mer i arkivet » Desember 2017 » Oktober 2017 » August 2017
Kofi Nyarko

Kofi Nyarko

27, Stavanger

Jeg er en ung, motivert og trivelig kar. Sosiale medier er noe jeg bruker hele dagen på. Jeg elsker å dele mitt liv sammen med andre via blogg, instagram og Twitter. Jeg er også en modell, og har en aktiv instagram konto som viser et album av mine modell bilder (mestro06). Trening, fotografering, blogging og studier hjemme, er livet mitt. Les min blogg, og spre den til alle dere kjenner. Dere kommer til å ELSKE bloggen min. Det lover jeg. Følg meg.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker